Da «Linna» kom
Fra Johan Kr. Skougaard: Vegvesenets historie 1820-1896
Vardal herredstyre nedsatte i 1851 en komité, med lensmann Mustad som formann, til å utarbeide forslag til amtet. Her uttales bl.a.: «Den store trafikk mellem Toten – Hedmark og Valdres går for største delen gjennom Vardal, men for en del også gjennom Snertingdal og Torpa. Hedmark forsyner Valdres med korn, Valdres frembyr sine gode havneganger. En veilinje gjennem Vardal blir den korteste og bekvemmeste forbindelse mellom disse strøk, da en vei gjennem Snertingdal må komme høyere over havet og derfor bli tyngre, dessuten er gården Gjøvik et viktig kommunikasjonssenter med sagbruk, møllebruk, glassverk, ståltråd- og spikerfabrikk. Flere kjørbare veier møtes her og stedet anløpes av Mjøsas to dampskip. Trafikken vil økes enda mer når jernbanen Oslo – Eidsvoll kommer i gang. Da vil Land med sine 8000 innbyggere, samt Valdres for en stor del bli Oslos oppland istedenfor Drammen. Veien anbefales lagt etter dalbunnen, dog således at der mest mulig tas hensyn til bygdens tarv».
Denne henstillingen resulterte at vegen allerede i 1854 ble oppstukket, men med en ganske annen beliggenhet enn vardølene hadde tenkt seg. Vegen kom omtrent hvor den nå går, mens vardølene ville ha den på den nordre siden av elva og nærmere oppunder gardene. I en fornyet henvendelse ba de om at denne linjen måtte bli undersøkt, da veien slik som den var planlagt ville få liten betydning for bygda. Veien skulle da gå fra Stenberg om plassen Brenna nedenfor Skjerven, derfra nedunder og forbi By, Mjølstad, Gryte og over Ålstadelva til Mustad.
Amtet nektet imidlertid en slik undersøkelse, og herredstyret henvendte seg til departementet, som sendte en av sine egne veiingeniører av sted. Han fant at han måtte fraråde noen forandring og anbefalte den opprinnelige plan. Avslaget var en stor skuffelse for vardølene, som hadde håpet at de kunne slippe unna med mindre kostnader til veghold. Så snart vegen var ferdig søkte de derfor om at den måtte bli vedlikeholdt av amtet eller staten, da den var av så liten betydning for bygda. De hadde så mange tunge og vanskelige veger å holde i stand, men argumentet slo ikke gjennom. I september 1855 ble det store vegarbeidet påbegynt fra Gjøvik oppover Vardal under kaptein Mostues ledelse, og ble under uavbrutt arbeid fullført til Odnes i 1859. Veien ble åpnet for ferdsel til Brusveen i slutten av året 1855, til Bybrua i 1856 og til Mustad i 1857. Samme år kunne den om vinteren brukes til Bratland i Land.
Slik veg som denne «Linna» ble hadde knapt noe vardøl sett før – flat som et golv, hard som stein som den gildeste bygate. Det var noe annet enn de bakkete geitvegene de hadde vært vant med fra før. Men så kostet den også store penger – 373 696 kroner- skjønt Vardal slapp billig fra det, bare med litt pliktarbeid og fri grunn og gjerde.