Skulle en kunne rekke våronna på en god måte måtte det være høstpløyd, jo mer jo bedre. Der hvor en skulle ha på møkk var det best å pløye på våren. I Prestegarden i 1947 var det ikke slik. Far fortalte at det denne våren var 90 mål upløyd. Jeg er ikke sikker på om han fortalte hvordan det var mulig å pløye så mye i løpet av noen uker. Men på en eller annen måte klarte han det med gode hjelpere. Far hadde to ploger, en tung stålplog, og en lett vendeplog.

I den tunge jorda i Prestegarden var ikke vendeplogen til så stor nytte. Når jorda ikke hadde rukket å tørke seg alt for hard gikk det alltids an å bruke den, i hvert fall der det hadde vært poteter eller korn. Det var ikke ofte at dette klaffet, så stålplogen måtte brukes. Denne plogen hadde en utskiftbar spiss på skjæret, som skulle gjøre det mulig å holde jevn dybde. Nå spissen ble slitt, var det et svare strev å holde den dypt nok.

Koblingen mellom hest og redskap var et «skokle». Dette består av to trekkstenger som er festet til selen på hver sin side av hesten. Bak er disse forbundet med et tverrtre, en «humul», som redskapen kobles til. Forbindelsene er leddet slik at «skoklet» er maksimalt fleksibelt. Når to eller tre hester skal trekke sammen, kobles «skoklene» til en større «humul».  Som værmerke ble «skoklefallsdagen» fastsatt til 3. juni. Det kornet som da ikke var sådd ville ikke bli modent. En kunne like godt la «skoklene» falle.

Stein til fortred

Når onnearbeidet foregikk med hest var det ikke så ille med stein som måtte plukkes. Arbeidet hadde foregått på samme måte i mange hundre år så det kom ikke opp så mye ny stein. Men bearbeidng av jorda avdekket jordfast stein som etter hvert ble et problem. Denne stakk lenger og lenger opp og ble til slutt en trussel mot slåmaskin og selvbinder. Da måtte det graves rundt steinen slik at mest mulig frilagt. Så var det å gå på med en vektstang av en grov trestokk eller firtoms firkant. Til å bryte mot måtte det til en solid vågmat som ga et godt moment. Av og til måtte det til to vektstenger for å få løs steinen. Når den begynte å rugge på seg måtte hjelpemannskapet dytte småstein og jord under. Da hadde steinen tapt, men innen den var oppe av gropa kunne arbeidet ha tatt en halv dag. Deretter skulle steinen veltes opp på en steinslede for å fraktes av jordet. For å ikke hefte onna for mye hendte det at steinen fikk ligge til senhøsten. Da kunne transporten gå lettere på underlag av tele og snø. Ved nydyrking var det vanlig å bruke en stubbebryter for å ta opp stubber og stein. Jeg kan ikke huske at det ble brukt noe slikt i Prestegarden.

Mange operasjoner

Slåddinga etterfulgte pløyinga. Far hadde fått laget seg en slådd av femtoms firkant. Den skulle planere ned fårene etter pløyingen og knuse jordklumper. Midt på denne var det en kasse som kunne fylles med stein for belastning. Før harvingen måtte det spres kunstgjødsel. Dette kunne skje på to måter. En kunne bruke en balje som en bar i sæler over skuldrene. Den hang foran på magen som på en sjokoladeselger på kino. Balja ble fylt med kunstgjødsel, og spredningen skjedde ved at en kastet ut gjødsel vekselvis til høyre og venstre side. Den andre metoden gikk ut på å fylle gjødsel i en kjerre. En mann kjørte hesten, og en mann sto på knærne bak i kjerra. Når kjerra ble kjørt framover ble gjødsla kastet ut til hver side. En gjødseltype som var mye brukt etter krigen var Thomasfosfat. Dette var et biprodukt fra stålproduksjon og var følgelig svart av feit sot og aske. Etter en dag på knærne i kjerra var det ikke lett å kjenne mannen igjen. Den ergonomiske utfordringen som lå i denne arbeidsstillingen var det ingen som bekymret seg for. Etter hvert kom det maskinelle løsninger for dette, men balja ble brukt ganske lenge til gjødsling av utilgjengelige beiter.

Harvinga ble utført med en harv ikke større enn et salongbord. Til tross for størrelsen måtte den trekkes av to hester. Når kornet skulle sås hadde far en såmaskin for to hester til formålet. Hvis han ville ha gras året etter måtte det sås grasfrø, «tisåning». Det ble da brukt en bærbar sentrifugalsåmaskin, der grasfrøet ble helt opp i en liten beholder.  Så var det gå fram og tilbake over hele åkeren mens en sveivet ut frøet.

Den siste operasjonen var «rulling». Der hvor det var sådd korn, måtte det rulles for å jevne jordoverflaten og å klemme ned småstein. Hvis det var igjen større stein måtte disse tas med i en dertil egnet kasse. Rullinga var en av mine tidlige jobber. Når en kunne sitte på rulla, var det ganske behagelig, bortsett fra at det var forbudt. Men støvskya som oppsto gjorde en svart som en feier.

Potetsettinga ble gjerne gjort helt til slutt. Det var ingen vits i å sette poteter mens jorda var kald. Potetene ble lagt manuelt i jorda, gjerne etter at de hadde grodd litt i dagslys. Vi hadde en «ard» som gikk på to hjul, hengt etter hesten. Arden hadde to skjær som veltet jorda til hver sin side. Det ene veltet jord over poteter som var lagt nedi, mens det andre tok opp en ny får.

Onnearbeidet var hardt for folk og hester. Matpausene tok hensyn til dette. Arbeidet begynte klokka seks på morgenen. «Dugurdskvila» var klokka 10 og varte en time. Middagskvila klokka to kaltes «hestekvila». Den varte i to timer. «Kveldsvor» var klokka seks.

Tilbake til onnearbeid