På kartet fra 1882 er det tegnet inn en utedo som ligger rett vest for presteboligen. Det var ikke angitt andre, så denne var kanskje den som alle brukte på den tid. På skissen fra 1929 står dette doen fortsatt, men det finnes en nyere og større i andre enden på låven. Denne siste var den vi hadde å benytte til vi flyttet til ny forpakterbolig. Doen hadde to rom, og den på yttersiden var vår. Den hadde et dobbeltsete for store personer og et enkeltsete for små. Det andre rommet var reservert for prestefamilien, og døra der ble holdt låst. De hadde nok fått innlagt vannklosett så tidlig at jeg ikke kan huske at de brukte utedoen, noe jeg for øvrig ikke hadde kontroll på. Inntil doveggen på oversiden lå dynga. Denne hadde et tett plankegjerde rundt som ikke var høyere enn at jeg fikk nesen over. Vi måtte produsere lite søppel, for det var stort sett fru Bjelland som deponerte saker her. Matavfall fantes ikke, for det havnet hos grisene. Jeg hadde gleden av å observere eksklusivt avfall fra en verden som jeg var ukjent med. Dette omfattet fargeglad emballasje, stoffrester, tomme parfymeflasker, vinflasker og avskårne blomster. Etter hvert ble dynga raidet for skatter, når det ble for fristende.
Dramatisk dobrenning
Da den gamle låven ble revet ble utedoen liggende igjen som «huset på prærien». Den var ganske høy, og dominerte landskapet der borte på pynten. På flyfotoet fra 1959 er doen borte, og det kunne ikke være lenge siden at den forsvant. Da vi ikke hadde mer bruk for den, fant far ut at han skulle fjerne den raskt og effektivt. På grunn av beliggenheten var det ingen betenkelighet med å brenne den ned, Det var nettopp det far gjorde. På nedsida lå det mye pent brukt papir, så det var lett å få fyr. Da ilden begynte å få tak, ble døra plutselig revet opp, og en gutt stormet ut. Det var Oddleif Lereng som den gang var 15 år. Han vær læregutt hos sin far som var maler, og de var på oppdrag i presteboligen. Han forteller selv at han fikk lettere sjokk da han oppdaget ild under baken. Han rev på seg buksa og kom seg ut. Far ble visstnok svært overrasket og utbrøt: «Nemmen, var det folk her a’?». Jeg opplevde ikke denne historien og har betvilt at den kunne være sann. Oddleif har bekreftet hendelsesforløpet, og far elsket å fortelle dette om og om igjen.