Vinteren 1957 hadde Norges Brannkasse hatt inspeksjon i forpakterboligen. Det var igjen lensmann Otto Fjell som var på ferde. Han skriver et brev til tilsynet 30. mars: «3 ovner og 1 brannmur i 2. etasje i Prestegårdsboligen er defekte og må av hensyn til brannfaren skiftes snarest». «Prestegårdsboligen» skal være forpakterboligen, og jeg husker gjennomføring av tiltaket. På det store soverommet ble en etasjeovn kondemnert. Denne ble erstattet med en Jøtulovn med bjørnerelieff på sida. Far hadde hjelp til å sette inn denne, men skulle ta den avsluttende pussinga av brannmuren sjøl.
Han var flink i flere håndverk, men muring kunne han ikke. Han fikk blandet mørtel, smurte den på veggen, og var godt fornøyd med jobben som var gjort. Da han morgenen etter skulle beskue resultatet, viste det seg at all mørtelen lå på golvet. Den hadde i løpet av natta sklidd lydløst ned. Far var ikke blid, men fant ingen å skylde på. Jeg tror at han måtte gå til det forsmedelige skrittet å kontakte en murer. Denne historien ble også noe som ertelystne sjeler passet på å minne far om med jevne mellomrom. Han kunne tåle fleip fra andre men mor måtte være forsiktig.