Transport av gras, høy og halm

Transport av gras, høy og halm forgikk tradisjonelt med firehjuls høyvogn, «hjulslaa». Lessingen foregikk selvfølgelig helt manuelt. Gras som skulle legges i siloen ble slått med hesteslåmaskin, deretter raket sammen med sleperive før det ble gaflet opp i høyvogna for inntransport på låven. Far hadde to høyvogner som han selv hadde laget mens vi bodde hos bestemor og bestefar på Hvattum vinteren 1946/47.

Han hadde god hjelp av bestefar og vognene ble fraktet med jernbane til Gjøvik da de var ferdige. En kunne godt se at vognene var hjemmelaget, og det så grommere ut med de Børstad hadde som var fabrikklaget på Moelven Bruk. Men vognene fungerte til sitt formål inntil de ble utkonkurrert av svansene, og de fant sitt endelikt i en av mine rydderazziaer på sekstitallet.

 

«Glæper» i slåttonna

Høyet ble som regel tørket på hesje. Hvis det var særdeles gode værutsikter hendte det at far våget seg til å tørke på bakken. Dette var et sjansespill og hvis man var uheldig og fikk regn i det, måtte man hesje allikevel og kvaliteten på foret ble mye dårligere. Jeg så på slåttonna med hesjing som den fineste tida på sommeren. Da var vi ferdige med den forhatte tynninga i kålrotåkeren, været var fint og vi var samlet mange som jobbet i lag.

Dette måtte til mye folk for dette arbeidet. Jeg husker spesielt onkel Ola Hvattum og Magnus Lynnebakken, også han fra Gran, som var hos oss i slåttonna. Far var nøye med at høyet skulle ristes godt opp før det ble hengt på hesjene. Det måtte fordeles fint utover tråden for å sikre jevn og god tørk. Ola og Magnus var noen skikkelige «glæper» i sin verste alder som stort sett gjorde det som passet dem. Mor var bestyrtet over det språket de førte, og det var ikke til å unngå at det nådde mine sarte barneører. Når vi hesjet hadde disse karene selvfølgelig moro av å terge far med å henge på høyet i kladder, stikk i strid med instruksen. De var sterke og gjorde det til en sport å holde i høygaffelen ytterst på skaftet, noe som ofte førte til at skaftet knakk. Jeg husker fars irritasjon over dette men jeg ikke så sikker på at han turte å adressere dette til rette personer.

Traktorrevolusjonen

Far kjøpte traktor i 1953, en Nuffield Universal Four med trepunktskobling. Dette systemet for redskapstilkobling kom med Ferguson-traktorene etter krigen og var utviklet først og fremst for å effektivisere pløyinga. Trepunktskoblinga besto av to trekkarmer nederst som også kunne løfte og et toppstag øverst som stabiliserte redskapen som var tilkoblet. Traktorenes funksjon fram til da var basert på å trekke redskap uten å kunne løfte denne opp.

På store flate jorder fungerte dette bra nok, men i store deler av Norge hadde man behov for mer fleksible løsninger. Med Fergusons system overførte man vekt til traktoren, og plogen og annen redskap kunne løftes over hindringer. Etter hvert kom alle traktormerker med slike løsninger. Dette forbedret framkommeligheten kraftig, og man kunne oppnå samme ytelse med mindre traktor men med vesentlig større fleksibilitet. I Norge fant man ganske fort ut at trepunktssystemet også kunne utnyttes til transport. Smarte hoder utviklet svanser beregnet på transport av stein, høy og gras. Redskapsfabrikken Kverneland registrerte det første varemerket for slike i 1952. Svansene var utstyrt med tinner som satt i en ramme festet til trepunktskoblinga.

I arbeid tredde man tinnene under det som skulle løftes, enten det var stein, gras eller høy. Dette foregikk uten at man trengte å forlate traktorsetet. Mye av det tunge arbeidet ble på den måten mekanisert bort. I ei bygd med bratte jorder som Vardal var man raskt ute med å skaffe seg utstyr. Far kjøpte silosvans og høysvans og jeg tror at dette må ha vært i 1954.

Allsidig transportmiddel

Bøndene forsto raskt at dette redskapet kunne benyttes til mye mer enn transport av stråfor. Når svansen ble senket ned på bakken var det svært lett å lempe innpå varer som skulle transporteres. Dette gjaldt korn, potetkasser, griskasse for purker som skulle til råne, melkespann, ved, gjerdematerialer og andre ting som skulle fraktes.

Persontransport var intet ukjent fenomen selv om far hadde nedlagt forbud mot det. Det var ikke helt risikofritt å stå bakpå med føttene på tinnene med et godt tak i ramma med hendene. Det skulle ikke så mye til før fotfestet glapp, eller at en fikk fingrene mellom bevegelige deler. Det var bare så utrolig lettvint å hoppe oppå, så forbudet ble som oftest neglisjert.

I bakkene i Prestegården betydde svansene en enorm lettelse i arbeidet, og far var raskt ute med å utnytte potensialet. Problemet med å komme opp igjen fra de nedre jordene var nå løst, om en bare gjorde det riktig. Traktorene var fortsatt små, men lassene var så tunge som en kunne få til. Traktorer med for store lass på svansen hadde en tendens til å steile med de konsekvenser som det kunne få. Løsningen var å rygge, og da kunne en være sikker på å komme opp.

Problemet da var selvfølgelig at det var null utsikt over kjøreruta, så navigasjonen måtte støtte seg på gamle hjulspor og fastmerker på sidene. Også for å komme inn på låven måtte det rygges. Om man kjørte inn rettvendt, så kunne en være sikker på at mye av høylasset ville ligge igjen i låvedøra. Rygging inn usynlige låvedører gikk bestandig bra, for sjåførene var drevne, og folk og krøtter hadde lært å passe seg.

For potetransport hadde far laget en smart patent på silosvansen. Han snekret sammen en kasse i hele svansens bredde. Denne hadde karmer på tre sider, og tømming av potetkasser gikk som en lek når de bare kunne veltes rett innpå. Det som da gjensto av arbeid med å få potetene inn var måking i potetkjelleren, og det kunne være arbeid nok med de mengdene det ofte var.

Hesten måtte vike

Fortsatt hadde hesten sin plass, og jeg husker at jeg gjorde meg refleksjoner om dens framtid i jordbruket. Jeg så forandringene som skjedde og forsto at hestens plass var truet, men kunne ikke forstå hvordan jordbruket skulle klare seg uten dette arbeidsdyret. Men utviklingen gikk utrolig fort og den siste hesten, «Bron», som var født i 1946 som meg, døde i 1964 og ble ikke erstattet.

Det å ta i bruk svanser skjedde ikke uten vanskeligheter. Ingen hadde kunnskaper om bruken, husene var ikke tilpasset innkjøring med traktor, og jordbunnen var ikke så slett som den burde være. Manglende ferdigheter og ujevnt underlag førte til at svansetinnene ble kjørt til jords. Resultatet var at tinner ble bøyd og jord og torv fraktet inn på låven hvor det ikke hørte hjemme. I siloslåtten var min jobb å være på låven. Det gjaldt enten å få foret nedi høygolvet eller å gå kummen og fordele graset utover og få på maursyre. Jeg ble aldri betrodd arbeidet med å kjøre graset inn og det kunne være enerverende å være inne på låven gjennom lange sommerdager som kunne være ulidelig varme rett under glovarme takplater.

Guttestrek uten straffereaksjon

Da svansene gjorde sitt inntog hos oss, benyttet vi fortsatt en tohesters slåmaskin for å slå graset. Slåmaskinkniven måtte ofte slipes, og det å dra slipesteinen var et kjedelig arbeid. En gang kniven skulle slipes, drev jeg på låven med å lempe gras ned i silokummen, En annen stakkar hadde fått jobben med å dra slipesteinen. Det var John som kjørte slåmaskinen, og han hadde parkert den ved låven med hestene ispent. Jeg elsket å erte John, og ved denne anledningen tok jeg torv som lå på kjørebrua og kastet den mot lufteluken i låveveggen med håp om at noe kunne treffe de som drev nedenunder. Dette førte til at hestene ble skremt og løp under låvebrua med slåmaskina på slep. Knivbommen lå nede og denne ble slått av da hestene passerte en av pillarene i låvebrua. Noe annet skjedde ikke med hverken folk eller dyr, men det ble selvfølgelig heft i innhøstingen og kostnader med reparasjon. Jeg var livredd for de konsekvenser som dette kunne få for meg, men jeg hørte aldri noe.

Nye løsninger krevde ny kunnskap

Silo- og høysvansen var en stor effektivisering av innhøstingsarbeidet. Jeg tror at de svansene far kjøpte var de første modellene som Kverneland markedsførte og de var ikke uten barnesykdommer. Silosvansen fungerte fint om man bare lærte seg å bruke den, men det var litt verre med høysvansen. Konstruksjonen var slik at lange tinner av stålrør var montert i en høy, vertikal stålramme festet til trepunktskoblingen.

Den tidligste modellen av høysvans hadde tinner av tre, skodd med spisser av stål. Dette løsningen var ikke holdbar og ble tidlig forlatt. På toppen av svanserammen var det hengslet en stor klo som gikk bakover, like langt som tinnene. Kloen var festet til den øverste delen av trepunktskoblinga, toppstaget, som igjen var festet inn på traktorkroppen. Når svansen ble senket ned på bakken, trykket toppstaget kloen opp slik at svansen åpnet seg. Slik kunne mest mulig høy få plass når man rygget. Når svansen så ble løftet, klemte kloen høyet ned slik at det gikk an å få det med seg inn på låven. Når man lesset høy på svansen, var metoden å rake sammen høyet i passende hauger for så å legge disse oppå hverandre. Da fikk man med seg størst mulig lass. Kvernelands første høysvans var utstyrt med løse krøkte tinner ytterst på kloa og disse ble hengende for langt ned. Dette sammen med konstruksjonen for øvrig gjorde at det var vanskelig å få lesset skikkelig, lassene ble små og hang dårlig på svansen. Jeg syntes det derfor var nødvendig med en forbedring.

Tidlig oppfinner

Jeg vokste opp med en kontinuerlig utvikling av det mekaniserte jordbruket og dette var svært fascinerende for meg. Hodet var hele tiden i gang med å utvikle smarte metoder som kunne forbedre ytelsene i arbeidet. Det meste av dette forble fantasier inne i et guttehode, men noe ble virkeliggjort gjennom å lage utsyr som vi lekte med.

Mye av håndverkspraksisen fikk jeg ved å lage leker for Ola, og dette besto utelukkende av landbruksredskap som traktorer, kjerrer og annet utført i tre. For min egen del, og noen kamerater, bygde jeg en tohjulstraktor med manuell drift. Denne hadde trepunktskobling og var så stor at jeg kunne lage redskap i ganske stor størrelse. Det ble blant annet laget en bakgraver og en tilhenger og til og med en silosvans. Alt fungerte selv om ytelsene ikke var noe å skryte av. Med bakgrunn i mine observasjoner av problemene med høysvansen laget jeg en prototype på et toppstag som skulle avhjelpe dette. Jeg laget dette som en saksekonstruksjon som gjorde at toppstaget forlenget seg nå man senket svansen ned på bakken, og det forkortet seg når svansen ble løftet. Det kunne dermed lesses maksimalt med høy; lasset ble klemt godt sammen og svansen kunne løftes høyt.

På min tohjulstraktor fungerte dette, selv om jeg ikke hadde noe høysvans å prøve det på. Det var vanskelig å få gehør for mine forslag om tekniske forbedringer, og jeg vet ikke om noen av de voksne noen gang så på dette. Jeg er heller ikke sikker på om jeg turte å komme med forslagene. Men sansen for teknisk utvikling holdt seg lenge hos meg. Ett utstyr som jeg laget fungerte bra og ble etter noe nøling godtatt av far. Dette var en transportlem til å sette på belastningskassa foran på traktoren. Denne kunne monteres på og av uten å måtte bruke redskap og ble brukt til å frakte melkespann til rampa. Da slapp man å ta av redskap bak på traktoren for å sette på tilhengeren. Etter hvert ble jeg mer teknisk avansert. Da forhøsteren noen år senere gjorde sitt inntog, laget jeg en hydraulisk styring til utkastertuten på denne før noen andre i bygda hadde anskaffet slikt utstyr.

Den tekniske utviklingen som jordbruket kunne nyte godt av førte til rask reduksjon av behovet for arbeidskraft, og bonden måtte snart gi avkall på fordelene med å ha fast ansatte. Antall personer som arbeidet i landbruket ble raskt redusert, og livet forandret seg for alltid både på garden og i bygda.

Tilbake til en dag i mai 1959