Taket på låven var beryktet for takraset, og det kunne være direkte livsfarlig å oppholde seg på feil sted. Men som med så mye annet så vendte vi oss til slike farer, men denne var jo «overhengende». Taket var tekket med eternittplater som fungerte utmerket til dette formålet. Senere viste seg etter hvert at støv fra produksjon og bearbeiding var sterkt helsefarlig. Platene ble derfor forbudt fra 1979. Overflaten var sementgrå, og litt ru, uten noen behandling, og snøen frøs lett fast. Ofte var det slik at mye av snøen ut over vinteren ble liggende på dette bratte taket, og den kunne bli over èn meter dyp.
Mor, far og jeg drev med kveldsstellet i fjøset. Jeg husker ikke når, men det må ha vært tidlig på 60-tallet, seint på vinteren. Denne aktuelle kvelden var vi i ferd med å avslutte arbeidet i fjøset, da vi hørte at raset kom. Det var så massivt at hele huset stønnet. Vi reagerte selvfølgelig på dette, og far begynte å se seg om etter mor. Den første tanken i en slik situasjon var jo om noen kunne være begravet i snøen. Vi kunne ikke se noe til mor og styrtet ut. Det var med nød og neppe at vi fikk opp døra på grunn av snøen som lå der. Ute ble vi møtt av en to meter høy snømur. Om noen hadde kommet under denne ville det ikke vært mulig å overleve. Vår første innskytelse var at mor lå under all denne snøen et sted og begynte å grave. Far hadde et lyst øyeblikk i blodtåka og løp inn for å se om hun kunne være der. Han fant henne ikke og kom tilbake og fortsatte gravinga. Vi holdt ikke på så lenge før vi oppdaget mor bak oss. Hun forsto hva som foregikk, men spurte i en morsom tone om hva vi gravde etter. Far var nok glad for å se henne men ikke opplagt til å se det humoristiske i situasjonen. Mor kunne da fortelle at hun hadde vært i kjelleren da far var inne, Far var mektig irritert og mente at hun burde sagt fra hvor hun var. Det gikk lang tid før far kom over dette, om han gjorde det i det hele tatt. Det tror jeg ikke gjaldt så mye skrekken etter hendelsen, men mer det at han havnet i en situasjon som ikke behersket. Mor hjalp heller ikke til med å lindre sårene, men helte heller salt i ved å nevne dette med jevne mellomrom.