Vi kalte aldri dette jordet for Stormølla. Vi sa alltid «jordet nea presten», eller bare «neafor presten». I nyere tid har dette navnet dukket opp, kanskje har det også vært nevnt tidligere, men jeg vet ikke om det kan ha vært brukt før vår tid på garden. På en slektsgard vil sannsynligvis slike navn lettere leve over lang tid. Familiene hadde gardene i mange generasjoner, og så vel de som arbeidsfolkene sørget for at navnene ble brukt og holdt i hevd. På en prestegard skiftet prester og brukere uten at denne kontinuiteten ble ivaretatt. Nye brukere velger sin måte å omtale jorder og beiter på, og mye går derfor tapt. Varianten «Mølla» har jeg også hørt om dette jordet men kommer ikke nærmere opprinnelsen for det, men jeg er sikker på at det har sammenheng med ei mølle.
Hva er bakgrunnen for navnet?
I Vardal bygdebok er det gjengitt ei oversikt over husene på garden i 1750. Dette omfatter 21 hus med smått og stort, et utrolig antall, og nr. 16 er «kvernhus». Garden har altså hatt en kvern, og jeg har prøvd å gjøre meg noen forestillinger om hvor denne kan ha vært.
Stormølla – jordet nedenfor presten
Navnet «Mølla» eller «Stormølla» har på en måte overlevd i en minnenes avkrok, men jeg regner med at det er riktig navn på jordet. Når man skulle finne en plass for en kvern, ville det vært mest naturlig å legge den i en elv, i dette tilfelle i Vesleelva. Fra gammelt omfattet Prestegarden et svært stort areal, og i dette inngikk en lang strekning av Vesleelva. Imidlertid ligger hele denne strekningen på elvesletta og har svært lite fall. Da er det vanskelig å få vasshjul til å fungere. På Prestegardens del av elva ville det vært svært vanskelig, kanskje umulig, å etablere en kvern med datidens teknikk. Oversikten over hus nevner ikke saghus, så dette har man ikke hatt. Hvis det hadde vært mulig å etablere en vasshjuldrevet sag på Prestegardens grunn, så ville man gjort det. Da hadde det også vært grunnlag for en kvern.
I en bekk i bratt terreng er det mye lettere å få et vasshjul til å yte tilstrekkelig effekt for en kvern, selv om vassføringen er liten. Hvis hjulet er stort nok kan det få stor effekt, men kapasiteten vil være begrenset av vannføringen. Det var to aktuelle bekker ved Stormølla som kunne tenkes å ha vært drivkraften. På flyfotoet ses begge klart. Den på vestsiden kommer fra Blåkollen og renner ned i Styggdalen. Vassføringa er ikke så stor, men grøfting og andre tiltak i nyere tid har nok påvirket dette. Jeg tror at den, før jorda ble skiftet mellom Haug og Prestegarden, kom i grenseskillet som gikk i retning Kirkenær. Om våren, og i flomperioder, var det sikkert vann nok, om en hadde en dam som kunne være et magasin. Et slikt magasin kan det ha vært der blauthølet var ved Blåkollen. Den andre bekken kom fra Haug og gikk mellom husene og videre mellom Stormølla og Badstuåkeren. Slik jeg husker det så hadde denne større vassføring og var nok bedre egnet til kvernformål.
Jeg tror bestemt at kvernhuset har ligget ved en av disse bekkene, med den siste som favoritt, og at det har gitt navnet til Stormølla.
Det tyngste jordet
På flyfotoet, som er et vertikalfoto, ses alt flatt. Det er ikke mulig å se terrengformasjoner og høydeforskjeller. På et vanlig flyfoto, skråfoto, får man bedre inntrykk av hvor bratt terrenget er. Dette jordet var så å si bare bratt og enda brattere. Med traktorkjøring var det bare to flekker å redde seg på, nemlig nederst i østre hjørne og øverst i vestre hjørne. Der hadde for øvrig mor kjøkkenhagen som var inngjerdet med et høgt gjerde. På vestsiden av husa kan man på flyfotoet se et rektangulært område som er tomta etter det gamle uthuset. Dette ble revet i 1951 og far pløyde opp jorda helt inntil tomta. På selve uthustomta ble det bare planert, og denne biten ble liggende ubrukt. Dette ble begrunnet med at det var så mye stor stein i jorda, og dette var nok riktig. Jeg tror at det var et moment til som hadde betydning, og det var den store, gamle utedoen som ses ytterst til venstre. Den var i bruk til vi flyttet denne sommeren. Hvis hele arealet hadde blitt dyrket ville doen ha blitt liggende som huset på prærien, og far regnet vel med at det ikke hastet med denne jordflekken. Da doen på dramatisk vis ble nedbrent senere denne sommeren, ble oppdyrkingen av arealet gjennomført.
Stor prestegardshage
Hagen til presten ses tydelig på flyfotoet og det er tydelig at den er alt for stor til den aktuelle bruken i den tiden. Den øverste delen nedenfor huset ser ut til å være holdt i god hevd mens resten ikke er holdt vedlike. Hagen må ha vært på et par mål og den rommet selvfølgelig det som en standsmessig prestegardshage skulle i sin tid.
Marie Bloms Husholdningsbog 1888 (klikk for tilgang)
Jeg har hørt at kona til prost Blom, Marie, var en drivende kvinne når det gjaldt hagestell, og hun skal ha stått bak planting av pæretrær. Frukten på disse skulle ha spesielt god kvalitet og smak, noe fruen var viden kjent for. Til og med opp til våre dager har det forekommet spørsmål om disse trærne fremdeles finnes. Marie Blom bodde på Prestegarden i perioden 1880 til 1900 skrev en murstein av en bok om husstell. Tittelen er «Husholdningsbog for By og Land» og boka omfatter alle sider av den tid plikter og oppgaver som tilkom en husmor. Hun visste nok å utnytte den store og fruktbare hagen. Sogneprest Bjelland hadde Mally Lauvlie som hushjelp. Hun hadde en finger med i spillet når det gjaldt hagen, og jeg tror at Olaf, mannen hennes, hadde oppdrag der.
Den hemmeligshetsfulle hage
Jeg husker at da vi var små var denne hagen forbudt område. Sogneprest Bjelland med frue var barnløse men de burde kanskje tenkt at barn burde få boltre seg på et slikt område. Men så langt rakk ikke fornuften og fantasien. Jeg tror ikke at det fantes ett eneste frukttre eller bærkjerr som vi hadde tilgang på lovlig måte, og for oss gutta ble det å dra på epleslang på Børstad. Av en eller annen uforståelig grunn var vi aldri inne på tanken på å raide hagen til presten, for dette måtte ha vært det mest nærliggende. Det må ha vært tanken på at det ikke ville være så lett å komme seg på betryggende avstand fra åstedet. Jeg ville også stå i første rekke som mistenkt og dette gjorde det helt uaktuelt. Jeg husker en bok som het. «Den hemmelighetsfulle hagen». På permen var det bilde av en jente som står og ser inn i en murportal inn til denne hagen.
Søsknene Thune på et sjeldent besøk i prestens hage i 1955
Jeg tror også at boka gikk som opplesning eller hørespill i radioen, og at den var veldig spennende. Jeg kunne ikke være stor, for jeg trodde at hagen til presten, nettopp var «Den hemmelighetsfulle hagen». Vi fikk av og til komme inn på dette forbudte området, og en gang ble vi avbildet på en benk med Bjelland. På bildet ser han svært snill ut, og det var han nok også. Det måtte være fruen vi fryktet. Far og gardshjelpen som han hadde slo graset i hagen en gang om sommeren og da var jeg selvfølgelig med. Det var eksotisk å kunne vandre helt fritt i denne hagen på en lovlig måte. Det meste av hagen ble senere innlemmet i Stormølla.
Hoppbakken
I det øverste hjørnet mot Styggdalen lå den hoppbakken som vi brukte mest. Terrenget var perfekt utformet for dette formålet med bratt unnarenn og en lang, flat «flå» nederst. Dette var en del av jordet og ble brukt på vanlig måte. Unnarennet er så bratt at det er utrolig at det ikke var tatt til beite lenge før vår tid. Våronna gikk greit, men det var ikke tale om å kjøre mot bakke. Det var lett å komme nedover, men opp igjen måtte det kjøres en omveg, uten redskapen nedi. Innhøstningsarbeidet var livsfarlig, uansett hva vi hadde der, og så vel far som jeg hadde våre skliturer nedover. Jeg husker at jeg skulle slå der en gang, og det var jo dumdristig.
Far kjøpte Nuffield i 1953, senere Fordson Major og Volvo Buster. Det var ikke heldig å måtte kjøre med en liten traktor i de bratte jordene.
Jeg brukte Buster’n som ikke hadde antydning til vernebøyle eller andre sikkerhetstiltak. Jeg kjørte utover, og det måtte jo gå galt. Så lenge traktorhjulene hadde tak i tørr grasbunn så kunne det gå an, men det var umulig å klare å passe på dette til enhver tid. Jeg fikk ei skikkelig reise nedover. Traktoren hoppet og spratt, og slåmaskinen slang med. På en eller annen måte klarte jeg å holde traktoren i samme retning nedover, og det var redningen. Jeg fikk en skikkelig støkk og passet meg vel bedre senere. Jeg vet det var mange tilsvarende situasjoner som andre var involvert i, men på en prestegard har man vel litt ekstra beskyttelse. Jeg tror at far og jeg var litt like med å prøve ut ting, ofte på en dumdristig måte uten å ta noen risikovurdering. Vi hadde nok også det til felles at alle arealer, uansett hvor vanskelige de var, skulle dyrkes og høstes. I ettertid er dette uforståelig, for utbyttet var lite og risikoen alt for stor.
Aketuren ble avverget
Da jeg var liten savnet jeg ofte selskap. En vinter med mye snø, det var det forresten alltid, sto jeg mellom presteboligen og gamlelåven. Jeg speidet nedover det lange bratte jordet mot Lunne for å se etter Arne. Da fikk jeg se tre personer som gikk på ski nederst i retning Styggdalen. Jeg var sikker på at en av dem var Arne, og at han ville ha selskap av meg. Jeg fant et par ski, jeg tror ikke at jeg hadde egne, og fikk dem på meg på ett eller annet slags vis. Jeg sto klar til å sette utfor men ble stanset av mor i siste sekund. Jeg tror ikke at jeg ville klart å komme helt ned, men helst hadde jeg vel havarert midt nede i bakken. Jeg hadde sikkert blitt funnet igjen uten at panikken hadde tatt dem, for mor og far var vant til mine forsvinningsnumre.
Vanskelig innhøsting
Jordet var som sagt bratt og beryktet. Vi kunne få høre at onnearbeid i Stormølla hadde en viss underholdningsverdi for folkene i Lunne og Frydenlund. Det var løpende vurderinger på om vi skulle overleve på tur nedover og ,ikke minst, komme opp igjen. Men det gjorde vi jo alltid. De følte seg nok trygge nede på de flate jordene. Verst var forholdene nederst mot Styggdalen for der helte det til alle kanter, som vi sa. Akkurat som på Gramsjordet måtte vi klenge oss oppunder skåret i nerkant, men når vi nærmet oss Styggdalen var det nesten umulig å holde fullt skår med trøsker’n. Major’n som vi hadde var stor og dro godt men hadde ikke differensialsperre. Når traktoren dro tungt og terrenget var skakt, så var det uunngåelig av det øverste trekkhjulet begynte å spinne. Da var det å klemme overkroppen inn mot høyre skjerm og bremse av høyre hjul og håpe på det beste. Ofte så gikk ikke dette og det var bare å svinge ut av skåret. Det var kjørt på gode spor oppover langs Styggdalen, og det var bare å kjøre opp igjen og prøve en ny runde. Når far hadde sådd grasfrø ble det selvfølgelig ingen ting igjen av denne etter skåronna i dette området.
Nervøs sekkeoperatør
Mor hadde en gang jobben med å passe sekkene. De skulle fylles godt, tas av og knytes før de ble sluppet ned renna og ned på bakken. Mor hadde ikke den rutinen som vi hadde med å drive i bakkene og så ikke lyst på operasjonen. Hun var overbevist om at faren for at trøsker’n skulle velte var overhengende, og hun ville gjøre sitt til å avverge dette. Resultatet ble at hun kastet av sekkene med bare litt korn i og uttalte at dette var det ikke verdt å ofre livet for. Dette ble ofte kommentert i ettertid, men vitsene falt aldri i god jord.
Gode avlinger var ikke lette å berge
Stormølla var et godt jorde med tung, tørkesterk jord. Jeg kan ikke huske at det noen gang var dårlig avling, men det det var alt for ofte vanskelig å berge dette på en god måte. En gang hadde far sådd hvete, og det var snakk om at det måtte bli rekordavling. Hveten sto like høy som meg, og det var på de tider snakk om en gutt på Gran som hadde mistet beina etter å ha gjemt seg i skåret. Dette ble brukt som skremsel og advarsel og det virket i hvert fall på meg.
Far på selvbinderen på Skikkelstad som han forpaktet 1940 til 1943. Det var utrolig at to hester kunne dra denne i de tunge jordene i Prestegarden.
Litt lenger ut på høsten ble det selvfølgelig uvær og hveteåkeren la seg. Med tunge aks og lange strå hadde den lagt seg helt flatt og var ikke lett å få opp igjen. Da forholdene var gode nok prøvde far selvbinderen, men det gikk ikke. Han fikk da låne en slåmaskin med sideavlegger. Denne måtte betjenes av to mann, der den ene sitter på et eget sete og raker av loa til passende kornband. Så måtte kornbanda bindes manuelt før hesjing eller annen behandling. Dette var jo et helvete av et arbeid på en hveteåker på 30 mål, og mye av avlinga var allerede ødelagt av fuktighet og groing. Jeg husker at jeg oppfattet utfordringen i alt dette, men aldri noe uttrykk for fortvilelse det jeg kunne høre.
Skadd dyr måtte avlives
Det hendte at vi opplevde dramatiske hendelser som ikke hadde med vår sikkerhet å gjøre. Jeg kjørte en gang forhøsteren øverst i det østre hjørnet. Som vanlig på dette jordet var graset tjukt og frodig. Da oppdaget jeg ei katte som krøp bortover med skadd bakpart. Forhøsteren er farlig redskap, og i slikt gras var det umlig å oppdage et lite dyr som hadde huket seg sammen. Det var ingen grunn til å nøle. Jobben måtte gjøres. Jeg tok med meg ett eller annet tungt verkstøy som lå i traktoren og fikk tak i katta før den klarte å gjemme seg. Så var det bare å slå den i hjel.
Tilbake til jorder