Intervju i avisen «Velgeren» i 1935

Som omtalt annet sted i dagens nr. fyller dreier Albert Christensen i dag 80 år. Han kom til Gjøvik ved juletider 1860, og har altså fulgt byen fra dens spedeste barndom, idet det som kjent var 1. januar 1861 byen fikk bevilling som kjøpstad. Vi avla forleden eftermiddag Christensen et besøk og traff ham i full aktivitet med grevet i potetåkeren. Han hadde det imidlertid ikke travlere enn at vi fikk slått av en prat i solveggen utenfor huset, og det var naturlig at vi bragte samtalen inn på gamle dagers Gjøvik, et tema Christensen kan tale med om

Albert Christensen på sin 75-årsdag med sønnen Harald f. 1930

Vi kjenner for øvrig til at byingeniør Svendsen i sitt arbeide med byens historie har fått et godt øie til Christensen, og hos ham vil det sikkert bli rike kilder å øse av.

  • Noen by å tale om var selvfølgelig ikke Gjøvik da jeg kom hit i 1860, forteller Christensen. Da stod igjen noen gamle hus fra det gamle glassverks tid, bl.a. en lang brakke der hvor Victoria Hotell nu står. Brakken (se Enkegården på kartet) hadde 7 leiligheter, men etter nutidens krav var det temmelig skralle ”leiligheter”. Det var et smalt rum som tjente som kjøkken foran , og et større stuerum innenfor ut mot elven.  Denne brakken var for øvrig bygget på en eiendommelig måte i likhet med de andre hus fra glassverkstiden, for eksempel også redaktør Langes hus (Kauffeldtgården). Den var nemlig ”muret” opp av kubber på 10-11 tommers lengde, kløvd i fire og muret sammen med kalk og lere med endene ut-inn i veggen!

    Kubbehus

    Engang jeg hadde noe arbeide i redaktør Langes (d.e.) hus skulde jeg legge en ringeledning gjennem en vegg, og det var et svare strev å bore sig gjennem disse kubbene.

Bebyggelsen ellers i ”byen” konsentrerte sig om den nuværende Storgate, Valdreschausseen som den da het. I den nederste del stod Garver Olsens gård (hvor Singer nu har utsalg), og ved siden av denne stod Egergården, hvor der i den nederste ende var arrestlokale (Olav Nesjes gård).

Garver Olsens gård (Holmgården)

Olav Nesjes gård

Arresten var ikke solidere enn at en representant engang sparket ut hele veggen mot gaten og kom sig ut! Det egentlige fengsel holdt til i den senere stallmesterstue på Hunn gård ved den nye Hunnsveien. Den gang hadde stuen etter omstendighetene respektinngytende utseende med jerngitter foran vinduene og alt til faget henhørende.

Gjøvik fengsel bygget 1861-1863. Alberts far, Peder Christensen, utførte smedarbeidene.

Men egentlig tilfredsstillende for formålet var den jo heller ikke, – og det var nettopp i forbindelse med byggingen av den nye fengselsbygning at jeg kom til Gjøvik. Min far hadde fått anbudet på smedarbeidet ved bygget, og drev med 6 svenner. Han hadde leiet smie av Jens Hunn, den gamle smie som stod på øversiden av den gamle Trondhjemsvei ved Hunn kirkegård.

Bakgården til H. B. Falk. Falk var nærmeste nabo og en viktig kunde for Albert

Men for å komme tilbake til bebyggelsen i byen: foruten garver Olsens gård, Egergården stod Falks gård nederst i Storgaten, og videre oppover på den siden Gållersrudgården (nuværende urmaker Mohns gård), Boddinggården (nu Albert Amundsens), Skattumsgården og Holmen.

Storgata 5, Gollerudgården

Den siste var en liten stue som stod der hvor Hotell National nu står. Stuen ble senere solgt og flyttet over gaten (det er det samme hus hvor Etnestads kafe nu er. Endelig stod den nedre del av den gård hvor skomaker Kristiansen hadde forretning, og her var det dansesal og restaurant. På den annen side av Storgaten lenger nede lå farver Pedersens gård, men for øvrig var det nuværende byområde nærmest villmark. Ved Hunnsveien lå Posthusbakken, et av de aller eldste hus i byen (det nuværende pensjonat ved kirken), og borte ved det nuværende pumpeverk lå Strandstua, som var husmannsplass under Hunn. Slik var i store trekk bybildet den gang.

Storgata

  • Var det ingen industrielle bedrifter?
  • Nei, byens næringsliv utgjordes vesentlig av håndverket. Mustad hadde sin spikerfabrikk i Brusveen, og drev sagen på den såkalte Vangstomten nedenfor Viktoria Hotell. Så hadde vi et par møller, en som Hunn drev hvor Hunton senere kom, Vollahuset som den kaltes, og en under Gjøvik Gård, Berghuset. Det var visst det eneste som ”drev med hjul”.
  • Hvordan var livsforholdene i byen?
  • Det var jo ganske primitivt efter nutidens målestokk, og det gikk så op og ned. Folk kom og slo sig ned her, bygget sig et enkelt hus, men mange drog igjen fra byen. Bl.a. var det jo den tiden moderne å reise til Amerika, og mange drog dit av Gjøvikfolk, særlig når kriser satte inn. Vi hadde for eksempel en krisetid efter den dansk-tyske krig i 1864-1866, senere en ennu verre efter den fransk-tyske krig i 1871. Det var ofte ikke lett å slå sig igjennem i den tiden, men så kunde det lysne litt til igjen og byen gikk da fremover smått om senn, mens tidene skiftet mellem vondt og godt.

    Dronningen og Kong Oscar ved Eidsvoll

  • Og kommunikasjonene med utenverdenen, hvordan var det med dem?
  • Ja dengangen var det jo ikke å fare gjennem luften eller efter veiene med motorskyss. Det var Mjøsa som var alfarveien utad, og her trafikerte gamle Dronningen og Jernbarden, begge hjulbåter som jo ikke tok sig så alt for fort frem. Senere fikk vi en båt som kaltes Ferdesmannen, men den drev mest med tømmertrekking sommertiden.

    DS Mjøsen ved Gjøvik

    Om vinteren kunde jo ikke båtene gå – hjul og is kom ikke godt overens. Brygge eide vi ikke i Gjøvik. Det var lagt ut noen planker på et par bukker ut fra stranden der nede hvor vi nu har bryggene., og forbindelsen mellem dampskibet og land foregikk i robåter. Dronningen trafikkerte hele Mjøsa, fra Eidsvoll om Hamar og Gjøvik til Lillehammer. Senere fikk vi Skibladner og Kong Oscar, den ene gikk fra Eidsvoll og den annen fra Lillehammer så de møttes utenfor Stange på turene sine.

    Skibladner ved Kapp

    Men nu for tiden er jo ikke båtene i skuddet lenger, sier Christensen. Det er farten det skorter på. Folk glemmer hvilken usigelig vakker tur og hvilken helsebot det er for eksempel å reise med Skibladner en vakker sommerdag langs Mjøsa i sin ville jakt efter fart. Jeg sier nå det jeg, at folk visst stunder efter evigheten.

  • Men vi hadde vel forbindelser landverts også?
  • Ja, det var skysstasjonene som tok sig av kommunikasjonene tillands. Her i Gjøvik hadde vi skysstasjon i Villåsgården og en på Nedre Gjøvik. Videre var det en på Mustad i Vardal, en på Sveen i Biri o.s.v. Stasjonene hadde plikt til å holde 6 hester og nødvendige kjøretøier, men de kunde skaffe 12 om det trengtes. Det var forresten mange vognmenn i Gjøvik som hadde svære lukkede vogner, beregnet på langturer.

    I Gjøvik fengsel finnes forsatt smia som Peder Christensen brukte.

    Det var nemlig ikke så rent liten turisttrafikk over Gjøvik til Valdres og over Filefjell til Lærdal. Engelskmenn var det mange av, og likedan franskmenn. – Engelskmennene vilde forresten alltid ha karjolskyss og egen hest, men franskmennene gjerne var mer selskapelige av sig. Og helst reiste i større vogner med flere hester foran. Senere fikk vi diligensetrafikken melllem Gjøvik og Lærdal, men den gikk ikke så lenge. Ja-ja, det var den gang – –

    Gjøvik kirke bygget 1881-1882

  • Vi er imens kommet inn til kaffebordet og Christensen finner fram noen gamle originale stoler, som han forteller er over 100 år gamle. Under setene stå det malt med rødkritt ”K.B”. Det betyr så meget som Kristian Børstad og stolene er laget på Børstad i Vardal. Det er solide saker, originale og vakre. Christensen kommer her inn på det sørgelige i at folk ikke har passet på sine gamle saker som representerer en gammel og rik kultur. Det har reist folk og kjøpte op gamle, uerstattelige ting, og det er stor synd hvilke skatter som på den måten er kommet på avveie. En som reiste slik vilde absolutt ha kjøpt et par av de stolene vi her har omtalt, han vilde betale 5 kr stykket og forsikret at det var en god pris. – Men jeg svarte ham det, sier Christensen at prisen nok var bra, men det var bare det at disse stolene skiller jeg mig ikke av med for penger! Hvis bare alle hadde svart slik når de blev fristet til å selge fra sig sine kulturminner. Mens vi snakker om disse ting kommer Christensen inn på en annen bedrøvelig affære: nedrivningen av den gamle kirke på Hunn da Gjøvik kirke blev bygget.

    Hunn kirke, bygget 1822, revet 1881. Peder Christensen leide smie i et av husene til venstre for kirken.

    Det var vandalisme av rang at dette gamle gudshus blev tatt bort. I hele landet hadde vi bare 6 kirker av denne art, alt laget av laget etter en modell utført av en torping. Men det nytter lite å jamre, kirken er borte og tapet uerstattelig. Heldigvis, sier Christensen, har folk nu for tiden fått mer øinene op for at det må tas vare på de kulturverdier våre fedre har efterlatt sig. (I parentes bemerket kan vi fortelle at det er Christensen som har utført de dreierarbeider som finnes i Gjøvik kirke).

    Albert utførte dreierarbeidene til Gjøvik kirke, bl.a. dreide «knapper» over dører og vinduer.

Dette var noen korte glimt tilbake i byens gamle historie. Det pretenderer ikke å gi noen inngående skildring av de forhold våre fedre levde under men det gir allikevel spredte men interessante inntrykk av liv og livsforhold i byens spede barndom.

Se også Albert Christensen 80 år.