Skjerven-gardene i Vardal ligger i den sydvendte, fruktbare skråningen som trekker seg fra Øverby til Mustad. Hovedstrukturen med gardsgrenser slik vi kjenner dem i dag fikk sin form i vikingetiden. Noen gardsanlegg er enda eldre. Skjerven skal være avledet av elvenavnet Skerva etter bekken på østsiden. Endingen, –en, er en avledning av –heim, og Skjerven betyr da hjemmet ved elva Skerva. Mange garder kunne gjennom tidene veksle mellom å ha en eller flere oppsittere. I 1665 har Skjerven én bruker. Da biskop Jens Nielssøn dro gjennom området i 1594 heter det i reiseberetningen: «Och noget førend, wi slap denne skoug, vaare der 2 veye, den ene i nord paa den høyre haand, 3 eller 4. pilskud, til 2 gaarde kallis Huge oc Mælem, den anden vey, paa den venstre haand i norduest saa komme [wi] ad den vey til 2 gaarde kallis Skierffuen, liggendis i sudoust och norduest fra hin anden dem haffde wi paa den venstre haand, saa derfra i vest norduest 2. pilskud til By».
Ole Magnussen flyttet tunet på Østre Skjerven og byde nye hus i perioden 1850 til 1865.
Det er da tydeligvis to brukere mens det i 1665 er én. Fra 1801 har Skjerven bestått av to bruk. Gardsanlegget lå inntil 1850 som et felles tun øverst på eiendommen, på området som i dag disponeres av Grande skole. Selv etter at Vestre Skjerven fradelt var Østre Skjerven en av de viktigste i Vardal. Gjennom 1800-tallet kom begge garder på salg, noe som gjorde dem utsatt for oppdeling. Dette gikk spesielt ut over Østre Skjerven som avsto grunn til 26 nye bruk, med Madshus og Grønsås som de største. Mange var husmannsbruk som alle i tur og orden ble solgt. På ett av brukene var Christian Christophersen husmann i 1801. Han er en av stamfedrene til håndverkerfamiliene Haugom og Ringstad.