I sin bok om Vardal prestegjeld forteller Peter Blom at ny prestebolig ble bygd i 1863. Denne var i en og en halv etasje, og i en stil som ikke var vanlig i bygda. Imidlertid var (og er) det på Haug en tilsvarende bygning som skulle være bygd i 1860. Mye tyder på at det var samme byggmester som sto bak. Et spesielt trekk ved huset var at det hadde lave, avlange vinduer på langveggene i andre etasje. Disse var delt i to med en vertikal sprosse. Hvert av de to feltene var prydet med sprosser utformet som et andreaskors. Jeg var så lite i denne bygningen at jeg knapt husker interiøret.
Misjonsfest 1935
Jeg husker en stor, mørk gang med noen stoler plassert til venstre, omtrent som på et venteværelse. Prestens kontor lå i det nordøstre hjørnet. Kjøkkenet lå på siden mot gardsplassen, i vestenden. Her ble det etter en svær departemental prosess satt opp et tilbygg med WC og skåle. Den anledningen jeg husker best, var da biskop Skjeldrup var på visitas i Vardal. Vi ble da pyntet så godt som det lot seg gjøre, og forestilt for den geistlige. Han sa sikkert noen kloke ord til oss, men jeg husker bare en gammel mann med vennlig ansikt og mye grått hår.
Bjørg var på besøk i presteboligen så pass ofte at hun husker hvordan interiøret var. Hun mener også at grunnen til dette var at fru Bjelland forsto å skille på hvem hun kunne tillate å slippe inn i de elegante rommene.
Presteboligen 1916
Bjørg forteller om dette slik:«Det var ikke hvem som helst som fikk komme inn i presteboligen, vet du Arve.Der var det helt blankpolert og blåst, alltid tror jeg. Fru Bjelland var veldig pirkete og hadde Mally Lauvli som fast vaskehjelp. Hun kom regelmessig, vasket, skurte og pusset etter et fast program. Fru Bjelland hadde nok støv på hjernen og var også flink med interiør. Det gikk gjetord om hvor fint det var i presteboligen.
Bjelland hadde vært prest i Amerika før han ble tilsatt i Vardal. De hadde med møbler fra «over there». Møblene var finere stilmøbler som jeg ikke så maken til noe annet sted. Kjøkkenet lå mot gårdsplassen,var stort og lyst med et koselig spisebord midt på golvet og et stort spiskammers. Da jeg var ganske lita, fikk jeg en gang i blant komme inn på kjøkkenet. Det var når fru Bjelland ville frisere håret mitt. Det behøvde ikke være i forbindelse med en spesiell anledning.
Olaf Bjelland fra tiden som pastor i USA
Selv om jeg ikke hadde langt hår, flettet hun noen små fletter oppå hodet mitt. Hun var snill og jeg fikk mye positiv oppmerksomhet av henne, men jeg var skuffet over at hun ikke ba meg med når de reiste på ferietur i den blankpolerte bilen sin. Jeg tenkte også mye på at de gjerne kunne latt meg komme inn og spille på pianoet som sto i en av stuene. Drømte nok om at jeg kunne få lov til å få spilletimer og øve inne i presteboligen, men den gang ei. Det ble deg det, Marie.
Marie og sogneprest Olaf Bjelland
Ned mot hagen lå det tre stuer på rekke.Spisestua lå innafor kjøkkenet og var selvfølgelig standsmessig møblert. Videre kom hagestua med dør ut til en liten terrasse og en trapp ned til hagen. Jeg tror at hagestua var damesalongen. Møblene der var nette og elegante. Noen av stolene hadde ikke lener og rygg og sete gikk i ett. Olivia og Konrad Engen kjøpte noen av disse møblene da fru Bjelland flyttet til Gjøvik. Den ytterste stua på sida mot den nye låven var nok røkeværelset ( herresalongen). Den var mørkere og møbelert med tyngre møbler.
På kontoret sto skrivebordet med den ene kortsida inn mot vinduet på veggen mot den nye låven. Husker det mørke skrivebordet som fortsatt er i prestegården. På bordet sto en grønn litt gedigen skrivebordslampe og et skrivestell i sølvplett som fortsatt eksisterer her hos oss. Hvis det det lyste på kontoret lørdag kveld, skjønte vi at Bjelland arbeidet med prekenen han skulle holde ved gudstjenesten søndag».
I Vardal var det en omvandrende feier som så ut som feiere flest. I tillegg til å være svart og fæl så var han også kjent for å ha et grovt språk. Dette var sikkert ikke uvanlig. Han kom i tjenesteøyemed til presteboligen og tok selvfølgelig først operasjonen med å krabbe pipa ned mens han skrapet bort slagg. Da dette var gjort sto det igjen å ta ut slagg og sot gjennom feieluka inne i huset.
Hildur Bjelland
Han banket på for å komme inn. men fru Bjelland vegret seg i det lengste for å la denne fæle mannen få adgang. Motstrebende måtte hun gi etter, og feieren kom seg inn og bort til feieluka. Han stilte seg på kne og åpnet døra. Ikke uventet slo askeskya inn i rommet, og han la inn en skikkelig ed. Fru Bjelland var lettere sjokkskadet over støvskyen inne i det fine rommet hennes, men også over mannens grove utsagn. Hun utbrøt da: «Men sånn sier man da ikke i prestens hus!». Feieren så på henne og sa så: «Når jeg står her på knea og ser opp mot himmal, så sier je dæ jeg vil!». Etter denne hendelsen fikk nok Mally mye å gjøre med rengjøring og støvtørring.
I 1976 skulle presteboligen gjøres om innvendig i forbindelse med at det skulle komme ny sogneprest. Rsmus Aurdal skulle avløses av Arne Sky. Under rivingsarbeid i stua tok en av gamle tapeter. Underpanelen på en vegg viste seg å være dekorert med malerier med eksotiske motiver. Dette ble forevist avtroppende sogneprest Aurdal, og konservator Quale fra Riksantikvaren ble tilkalt. Han kunne fastslå at kunstneren var ingen ringere enn Peder Aadnæs som levde fra 1739 til 1792. Han må ha malt disse bildene på veggene i den gamle presteboligen som ble flyttet. De som bygget den nye i 1863 så ikke den kunstneriske verdien i maleriene, men så på dem som brukbare materialer. Derfor ble panelbordene brukt som underkledning for tapet.
Maleriene etter Peder Aadnæs i Prestegarden
Panelene ble brakt til Eiktunet hvor de i dag pryder inngangen i den såkalte «Skumsrudbygningen». Om ikke den gamle presteboligen kom til museet, så kom da maleriene dit.
Etter at presteboligen ble solgt til private ble den restaurert til høg standard. Alt dette gikk opp i røyk ved brannen senhøsten 2011, men maleriene var berget.