Peder Roland

Peder, eller «Pær», Roland fikk en legendestatus i Vardal på grunn av sine treffsikre kommentarer og kloke humor. Han var født i 1892 på Målstad, også kalt Lysen eller Roland, som var et husmannsbruk under Hage. Familien hadde bodd der i flere generasjoner, og så vel faren Even som farfaren Peder var husmenn.

Ved folketellingen i 1900 har alle familiemedlemmene fått etternavnet Lysen. I 1910 brukes etternavnet Roland, og det opplyses at Peder er beskjeftiget med skogsarbeid.

Even Roland, f. 1854, var gift med Julie Olsen, f. 1859. De fikk barna Bertha, f. 1887, gift med Johan Nilsen, Emma, f. 1889, gift med Johan Hellum, Ole, f. 1894, Halfdan, f. 1896 og Lovise f. 1900, gift med Osvald Østbye.

I 1915 giftet Peder seg med jevnaldrende Lina Haugstuen. De fikk etter hvert barna Johan, f. 1915, Margit, f. 1920, Even, f. 1924 og Ruth, f. 1927.

Foto: Familien

Til å begynne med slo de seg ned på Heiberg hvor de leide husrom av Ole Chr. Hage. Her kom Johan til verden. I 1920 fikk Peder kontrakt som husmann på Engevold under Aalstad. Her ble Margit født. Sent i livet ble Peder intervjuet om tilværelsen som husmann. Til tross for sin utadvendthet var han nok en beskjeden mann, og i intervjuet ville han hverken ha med sitt eget navn eller navn på stedene han hadde bodd. Men det er ingen tvil om at husmannsbruket er Engevold og garden er Aalstad.

Peder beskriver husmannslivet  som slitsomt, men berømmer folkene på Aalstad slik: «… , garden var kjent som et meget godt matstelle, gjestfrie og greie folk var gardsfolkene, og kom du dit når det sto mat på bordet, var det bare å sette seg inntil.»

Familien flyttet i 1923 til Sønsteby hvor Peder ble gardsbestyrer for eierne, B. Lilleengen & Co. På Sønsteby ble Ruth og Even født.  I 1930 flyttet familien til Presthaugen. Denne husmannsplassen ble utskilt fra Prestegarden i 1926 og ble hetende Skogli, et navn ingen brukte. Arne Vesterås var den første eieren. Peder Roland overtok bruket på auksjonsskjøte slik at han ble selveier.

Les mer om Presthaugen her…

Lilleengen-kompaniet eide også Bysetra. Her fikk Peder i 1933 kjøpt 88 mål for oppdyrking som bureisningsbruk. I 1954 kjøpte han også Samuelstadløkken på 54 mål. I 1961 solgte han Bysetra til Erling Arntzen mens Samuelstadløkken ble beholdt av familien.

Da Peder Roland var 67 år gammel kjøpte han Brustuen ved Bybrua i 1961. Her bodde Lina og Peder til de døde, henholdsvis i 1973 og 1978.

Peders søster Lovise giftet seg med Johan Nilsen som var stallkar på Hunn. Garden Hunn var også eid av Lilleengen-kompaniet og bestyrerpar fra 1927 til 1947 var Inga Lilleengen, eldste barn av Mathias Lilleengen, og Fritjof Dæhlen. Knut Dæhlen var deres sønn og hadde mange gode minner om stallkaren. I Oppland Arbeiderblad skrev Knut Dæhlen sine betraktninger under tittelen: «I de dager». Her ga han et fint bilde av Johan Nilsen. Han kjente naturlig nok Peder Roland godt og skrev også et stykke om ham.

På grunn av sin slagferdighet og kloke humor har historiene fra Peders munn fått leve etter hans død. Et knippe av disse er samlet blant folk som kjent ham.

Utsikten fra Presthaugen

Sogneprest Peder Joakim Blessing Dahle hadde en gang rundt 1930 invitert en delegasjon av dignitærer fra bygda til Presthaugen, hvor Peder Roland var husmann på den tid. De sto på tunet og så utover kirkebygda. «Det er vakkert i Presthaugen, Peder», sa sognepresten. «De lyt snu dekk ska di sjå Præsthaugen», sa Peder. De gamle, slitte husene var slett ikke vakre.

Fæmkroningen

Peder Roland kjente de harde tidene på 1930-tallet på kroppen som alle andre. Depresjonen og pengemangelen plaget alle, og Peder beskrev dette slik: «Dæ er bære en fæmkroning i Vardal, og den går på lån millom gardbrukera».

Byggeregler

Peder Roland kjøpte i 1959 Brustuen ved Bybrua. Han flyttet dit fra Bysetra som han solgte i 1961. I Brustuen bygde han på litt på inngangspartiet så det ble litt større. Avstanden til Odnesvegen ble dermed noen centimeter mindre enn forskriftene tilsa. Byråkratene i Vardal kommune påpekte dette avviket og mente at løsningen måtte gjøres om. Etter forhandlinger fikk imidlertid Peder beholde inngangspartiet slik det var bygd. Året etter møtte Peder opp i bygningsetaten i kommunen. Spørsmålet var da om han kunne få lov til å male påbygget. Ikke uventet ga byråkraten på stående fot tillatelse til dette, og sa at det var greit. På tur ut snur Peder seg og sier: «Det er væl itte helt grett. Je har tenkt å male to strøk ama, å da kjæm det før tett ve vægen allikevæl».

Slitne molteplukkere

Mens Peder hadde Bysetra kom det noen byfolk til gards. De ville på molteplukking og trengte en kjentmann. Peder ble med men var ikke imponert over følget: «Dom vart fort slitne. Snart gikk dom i gåsegang i fotfara mine, og slo itte ut etter molta. Je gikk rundt ei stor lurvegran to gonger, å ælle følje ætter.» Etter en stund stoppet Peder og foreslo en kafferast. «Nå ær det bære et par timers gange hemmatt», sa Peder. Følget slo seg ned, kokte kaffe og spiste nista. De gruet seg nok for den lange hjemturen, men brøt omsider opp. Så, etter å ha gått opp en bratt bakke, lå Bysetra der, 150 meter unna.

Stort skinn

Under krigen skulle myndighetene ha kontroll med all matproduksjon slik at ingen skulle stikke unna noe til eget bruk. Dette gjaldt også slakting av dyr som måtte anmeldes for kontroll. Regelen var at kjøtt og skinn av dyret skulle vises samlet. Slik skulle det påvises samsvar mellom størrelse og mengde. Peder Roland hadde slaktet en kalv som måtte underkastes denne prosedyren. Da kontrolløren fikk se varene, mente han at det var påfallende lite kjøtt i forhold til skinnet. Da utbrøt Peder: «Det var da rart at skinne åt dænni kælven skulle vara for stort. Det paste akkurat mens ‘n hadde det på sei».

Vaskemaskinprodusent

Peder Roland var gift med Lina Haugstuen. Etter krigen ble det etter hvert vanlig at familier skaffet seg vaskemaskin. En kar i bygda skrøt av han hadde skaffet vaskemaskin i huset. Han gjorde et stort poeng av at den var produsert av Hoover. Han spurte om ikke også Peder skulle investere i en slik en. «Nei», svarte Peder. «Jeg har svær nok vaskemaskin heme. Å den er laga ta’n Mathias Haugstuen.»

Kirkegården

Lars Hjelleset traff Peder Roland etter vegen. De kom i prat om løst og fast og Pederlurte på hvor Lars skulle. «Je lyt en tur på kjærkjegar’n» svarte Lars. «Der skulle je ha væri før lenge sia, men je er nå æller sjuk hæl da ma», sa Peder.

Forsiktig graving

Vardal kommune hadde en vegvokter som var kjent for å være svært forsiktig. Dette var på den tiden da arbeidet ble utført med hakke og spade. Vegvokteren, som het Asbjørn, behandlet redskapen så forsiktig at det han fikk utført om dagen var heller lite.

Peder Roland kjente Asbjørn godt, og sa en gang til en bekjent: «Hvis je sku bli begrøvin ta et takras no’n gong, vil je ha’n Asbjørn tæl å grava meg framatt, før hæn ødlegg ingen».

Tredjeklasses vare

Peder Roland hadde slaktet en gris som skulle leveres til slakter Gjærløv i Gjøvik. Gjærløv tok imot grisen, men innvendte at den måtte betraktes som tredjeklasses vare. Oppgjøret som Peder fikk ble deretter. Dagen etter dro Peder til Gjærløv igjen og ba om å få kjøpt tredjeklasses flesk. Men det hadde selvfølgelig slakteren ikke.

Impregnerte vegstikker

Peder Roland bodde ved riksveg 4 og fulgte godt med da det skulle stikkes trasé for ny veg. Av erfaring visste Peder at slik stikking ofte ble foretatt flere ganger, og at iverksettelsen av anleggsarbeidet kunne ta tid. Peder tok seg en inspeksjonsrunde for å se hva de offentlige tjenestemennene holdt på med. Da han så de hvitmalte stikkene utbrøt han: «Dæ er vel bæst de tjyrubrer dæssi stikken, ve».

Ødelagt kaffekos

Når Peder Roland var på Gjøvik-tur var han som oftest innom Avholdskafeen som ble drevet av Peders søster Lovise, gift med Osvald Østby. En gang hadde han kjøpt en kaffekopp som han skulle kose seg med. Ved nabobordet satt imidlertid en forsamling damer. Disse skravlet og lo og var svært høylytte. Det ble derfor så som så med kosen for Peder. Da han reiste seg for å få stanset han ved damene: «Dæ blir stille åt dekk, ve, nå da je går att».