Det var nok mange som kjøpte flyfoto tilsvarende det far hadde. På en annen kartseksjon kan en se at noen garder er litt senere ute med våronna. Der er det mulig å se teknikken som ble benyttet for å få ut møkka og få denne spredd. Det som var mest vanlig var å kjøre ut møkka på ettervinteren når sola hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Det var ikke bra å slippe for mye kulde inn i kjelleren på grunn av kua som sto og lå på golvet over. Derfor ventet en såpass lenge med denne onna. Jeg synes å huske at det alltid var mye snø på denne tiden. Transporten ble besørget med hest og slede, og for å komme fram måtte det handmåkes veg. I tillegg måtte det måkes «tomter» som kunne romme fire til fem lass. Når dette var gjort, kunne møkkjøringa begynne.

Før foret til kua fikk større innslag av rått materiale holdt møkka seg tørr. Den lå da i hauger under nedslippene fra fjøset og var lett å måke med greip. På sleden var det et «møkkbrett» som var laget for formålet. Dette hadde ei krum form som gjorde at møkka holdt seg på skyssen. I tillegg var det en løs karm som gjorde det mulig å lesse litt mer. Jeg var med på møkkjøring fra nylåven og kunne ikke være mer enn seks, sju år gammel. Far kjørte med to hester som gikk i følge. Jeg hadde da oppgaven med å tøyle den fremste i denne prosesjonen, men var for liten til traske etter med tommene i handa. Jeg hadde gummibukse, og løsningen var at jeg satt på, oppi møkka. Jeg kan ikke huske at det skjedde noe galt selv om kjørekaren var ung, men det måtte være litt av bylt for mor å få inn igjen. Alt tyder på at toleransegrensene for hygiene den gang var radikalt forskjellige fra det vi nå er vant til. De aller fleste vil vel i dag si at dette var ekkelt, og ha lite forståelse for at noen var villig til gjøre det. Vi syntes at lukta fra møkkjelleren var et positivt signal om ny vår og varmere tider, og hadde bare positive tanker om aktiviteten.

Når snøen var borte måtte en få møkka utover på jordet. Tomtene var måket etter et mønster slik at haugene lå regelmessig på rekke. Vi hadde da et redskap som kaltes møkkskuffe som ble trukket av hest. Den som kjørte holdt i et håndtak mens han styrte hesten. Når posisjonen for det vesle lasset var nådd, bikket han skuffa opp, og løste ut handtaket. Skuffa roterte og la igjen lasset der det skulle ligge. Til å begynne med husker jeg at møkka ble spredd med greip. Og den skulle ligge så jevnt som mulig. Da traktoren ble vanlig satte først far på en plank på de bakerste tinnene på kultivatoren og dro det utover. Senere kom det varianter montert på silosvansen. Da slapp en i hvert fall den siste manuelle operasjonen. Også på dette området gikk utviklinga fort med tilhengertransport og lessing med lesseapparat, og traktoren overtok nok en gang det tyngste arbeidet.

Tilbake til onnearbeid