Somrene i Prestegarden var lyse og fine og arbeidet som jeg var med på var for det meste lystbetont. Jeg så alltid fram til høyonna, men jeg visste at jeg før den måtte gjennom et lite helvete som het kålrothakking. Kålrota er et utmerket fór for husdyr men arbeidet var en stor belastning for folk. Kålrota ble sådd i rader i oppkjørte fårer. Senere kom det såkalte ettfrøsåmaskiner men hos oss så vi aldri noe til disse. Det ble brukt en såstav med hjul som sådde en mengde frø i rader. Når dette spirte sto de små plantene tett i tett. For at det skulle bli noe ut av avlingen måtte det tynnes ut. Den ferdigvokste kålrota kan ha en diameter på 15 til 20 cm så dette måtte det være plass til.
Det verste ugraset ble tatt med hestehakke
Det grøvste av tynninga kunne utføres med en hakke, derav «kålrothakking». Det skulle imidlertid kun stå igjen en og en plante og dette var ikke mulig uten å luke med fingrene. Arbeidet kunne enda gå an når jorda var løs. Mot slåttonntider ble det ofte tørt og jorda i Prestegarden kunne framstå som betong. Som regel hadde kveka også grodd og denne seige planten kunne gjøre arbeidet enda verre. Før tynning var det kjørt med hestehakke mellom radene slik at en del av ugraset var borte.
Kålrottynning med stort mannskap
Så vidt jeg husker var radene uendelige og det samme var hele feltet. Ingen på garden likte arbeidet, og de smarteste hadde andre viktige oppgaver som måtte utføres på denne tiden. Det eneste lyspunktet var slåttonna som lå foran med fint samarbeid og gode opplevelser. Bitterheten kunne være desto større når en stakkars jævel måtte stå igjen i kålrotåkeren mens de andre forsvant som dugg for solen.
Tilbake til onnearbeid