Kjøkkenet opptok hele enden på første etasje, og måtte være minst 50 kvadratmeter. Jeg husker det store bordet som sto nord-sør med langsiden mot skålen. Det må ha vært en benk mot veggen, og på andre siden var det en lang krakk. Dette var dameavdelingen. Når tante Sigfrid og mor satt der og snakket, pleide jeg å sovne bak ryggen hennes. Den jevne duren var betryggende og søvndyssende. I det innerste hjørnet mot skålen var det en benk. Det var aldri noen oppvaskbenk i vår forstand, og oppvasken forgikk i ei balje. Til venstre, før en kom inn i midtkammerset, lå spiskammerset. Det var stort og rommet det meste, men noen form for kjøling eksisterte ikke. Kjøleskap kom først etter at vi flytte til ny bolig i 1959. Midt i rommet dominerte den store vedkomfyren. Systemet for slike var at de var beregnet på gryter som ble satt ned i runde åpninger i ovnen. Åpningene kunne lukkes med flere jernringer og et lokk. Ved å ta ut en eller flere ringer, kunne en bruke gryter og panner med forskjellig diameter. Komfyren hadde to store slike hull samt en steikeovn med ei diger jerndør. Ved siden av å tjene vanlige kjøkkenfunksjoner, var det fint å tine stivfrosne beksømstøvler i denne etter en lang dag ute på ski. Når vi skulle legge oss var sengeklærne iskalde hvis ikke mor hadde fått hengt dem opp ei stund foran ovnen. For at vi skulle ha noe å varme beina på brukte hun å varme mursteiner i steikeovnen. Disse pakket hun inn i avispapir og la dem i fotenden på senga. Der holdt de varmen i små barneføtter til vi sovnet.
På siden mot presten sto noen stoler og et lite bord. Dette var herreavdelingen. Da jeg vokste til ble det en kjær beskjeftigelse å høre på far og de andre mannfolkene. Far var veldig flink til å fortelle, og det var mange andre også. Underholdningsmulighetene for øvrig var ikke særlig utviklet så dette var populært. Når det kom tilfeldige besøk, oppholdt vi oss alltid på kjøkkenet. Stua bruktes bare til mer spesielle anledninger, og på vinterstid var det like kaldt der som ute.
På kjøkkenet fikk vi ny benk. Jeg mener den sto på nordveggen. Den var trehvit og hadde ei fin treplate på toppen. Jeg syns det var spennende å bruke kniv, ihvertfall ble jeg fristet over evne til å prøve forskjærkniven på den nye benkeplata. Jeg skar av ei solid flis i forkant av plata. Jeg husker den gode følelsen av kniven som gled gjennon treet. Jeg fikk behørig skjenn for hærverket, men ingen hard avstraffelse. Jeg har etter hvert funnet ut at barndomsminner ikke er helt å stole på.
Enkelte hendelser er så store i bevisstheten at de umulig kan ha funnet sted. Derfor er jeg litt i tvil om hendelsen med benkeplata. Jeg har nok brukt kniven, men om hærverket var så stort som jeg husker, er jeg litt i tvil om.