Opptaking av kålrot

Kålrot ble dyrket til dyrefor. Denne rotfrukten kan bli 3-4 kilo og har masse blad. Kålrotgraset kunne være godt for til kua, hvis en rakk å samle det inn. Ofte kom innhøstinga så seint at graset ble ødelagt av frost. Vi hadde to metoder for høsting av kålrot. Den ene gikk ut på å skave av graset med en skyffel som var laget for formålet. Dette var et langt skaft som hadde en kniv foran. Denne satt mellom vinger av trådverk. Når en kuttet med denne, samlet graset seg mellom trådvingene og kunne lett legges i haug. Når dette var gjort ble kålrota løsnet fra underlaget med en ard og ble liggende på bakken.

Den andre metoden var rent manuell. En tok kålrota i «luggen» og nappet den opp. Med en slags «jungelkniv» ble rota hogget av før graset ble skilt fra kålrota. Dette var ikke arbeid for dårlige rygger, og jeg kan ikke skjønne at noen kunne holde ut hele dager. Det hendte også at arbeidet ikke ble gjort før nattefrosten meldte seg. Jord som hadde frosset på kålrota gjorde arbeidet enda tyngre.

 

Kålrot

Med et greip ble kålrota lastet opp i en kjerre og kjørt sammen i hauger. Disse ble ordnet langstrakte og pene før det hele ble pakket ned med halm. Oppå halmen igjen ble det måkt jord. Nå var vinterlagringa for kålrota ferdig. Jorda ville fryse og dannet et panser på toppen. Snøen ville legge et isolerende lag over det hele. Fra undergrunnen ville lageret bli tilført varme, slik at det aldri ville være fare for at det ville fryse. Når behovet meldte seg var det å ta en slede med karmer og begi seg til «gravkammeret». Det måtte måkes mye snø og gjerne hogges i beinhard tele for å komme til godbitene. Når kålrota ble tatt ut sto «panseret» igjen som en bunkers som klappet sammen når vårværet kom.

Tilbake til onnearbeid