Julekveld i min barndom innebar minst like store spenning og forventning som i moderne tid. Julenissen må ha blitt introdusert for oss tidlig, for begrepet var etablert. Jeg kan ikke huske at vi hadde nisse til å dele ut julegaver, men det var andre måter å blåse liv i gubben på. En kveld rett før jul kom far oppjaget inn og fortalte at nissen var observert ute ved låven. Opphisselsen spredte seg og vi tinte kikkehull i ruta for å titte ut. Etter ei stund kunne vi faktisk se nissen med langt hvitt skjegg og rød lue. Han hadde kommet seg helt innpå vinduet, så jeg rygget i forskrekkelsen. Det gikk lang tid før jeg skjønte at far hadde vært i andre etasje og hengt ned ei maske i en tråd. Jeg husker at han syntes at operasjonen var så vellykket, at den ble omtalt i huset i mange år etterpå.
Vi fikk ikke mange julegaver og som oftest var det myke pakker. Det gikk mye i hjemmestikkede hosor, sokker og votter fra bestemor på Gran. Hun hadde så mange å strikke til at det var vel en produksjon som gikk hele året. Jeg hadde selvfølgelig drømmer og ønsker om julegaver. Ett år ønsket jeg meg intenst løvsag. Dette var en sag med svært tynt blad som kunne benyttes til å skjære ut figurer i kryssfiner og annet tynt materale. Knut Sollien hadde en slik sag og han var flink til å lage ting. Da julekvelden kom skjedde underet og jeg kunne pakke opp løvsagen. Det fulgte også med en liten plate med kryssfiner. Sagen måtte prøves ut umiddelbart, men arbeidet var ikke så enkelt for meg som for Knut så det ut til. Ellers var bøker og julehefter svært populære julegaver. De holdt ikke lenge og var som regel utlest 1. dag jul.
Mor var veldig glad i å synge og gikk bestandig og sang. Det gikk mye i gamle salmer. I jula måtte vi alle synge julesanger. Det var gang rundt juletreet som var pyntet med glitter og hjemmelagede kurver av glanspapir. Juletreet hadde selvfølgelig lys og dette var ekte talglys. Alle disse ble tent og på ubegripelig vis forekom aldri branntilløp i denne brannbomben.