På flyfotoet går dette jordet fra bekken til Hørstadjordet. I overkant er grensen helt rett som følge av jordskiftesaken i 1950. Før den tid var jordet avgrenset som gardskartet fra 1882 viser. Der ser en hvordan Nerjordet på Haug gikk ned i ei «tunge», helt ned til Blåkollen. Den nederste delen ble kalt Lille-enget, og jeg husker ikke annet enn at dette var et blauthøl. Grensen og gjerdet i overkant av dette ses fortsatt tydelig og var den samme som før 1950. Øverst i høyre hjørne ses en bit av en veg som kom inn fra jordet. Denne vegen kom fra grendevegen, et punkt ved forpakterboligen, og gikk på nedsiden av gjerdet fram til Hørstadjordet. Før jordskiftet måtte Prestegarden bruke vegen over Blåkollen for å komme til Hørstadjordet. Den ligger der ennå, like bratt og vanskelig som før. Jeg vil tro at Prestegarden hadde en avtale med Haug om å benytte vegen gjennom Lille-enget for å slippe å bruke den andre.
Jordet ble arrondert av nyvegen
På den delen som ligger oppunder Nerjordet på Haug ses på flyfotoet tydelige spor etter tresking etter hesjer året før. Det er tydeligvis første års eng, og hesjene og halmhaugene har etterlatt seg spor som graset ikke har rukket å vokse over enda. Nederst i høyre hjørne kan en se et udyrket område med ei grøft og et tre. Vegen til presten kom i 1935. Den skar av forbindelsen mellom denne biten og det som i dag er hestehage. Som kartet fra 1882 viser så var dette jordet i nedkant avgrenset av den gamle vegen. Den udyrkete biten var bratt og hadde et oppkomme og en brønn. Med sin beliggenhet og sikre vanntilsig må dette ha vært hovedvannkilden før det ble lagt rørledning fra Lille-enget i 1850. Helt øverst sto en telefonstolpe. Far ryddet opp i alt dette, og jordet fikk en fin arrondering.
Fortidsminner ved den gamle brønnen
Ved våronnarbeid på dette jordet så vi ofte spor etter tidligere beboere på Prestegarden. Rett ovenfor stabburet, i skråningen, fant vi bestandig masse kokstein. Dette er åkerstein som ble benyttet til koking i forne tider. Den kunne benyttes på forskjellig vis. Det kunne graves en grop hvor glødende stein, gras og mat ble lagt lagvis. Øverst ble lagt et lag med glødende stein som ble forseglet med torv. Varmen holdt seg så lenge at maten ble kokt. En annen metode var å plassere maten i et kar med vann. Kokstein ble så sluppet oppi og maten ble kokt. Kokstein kan stamme helt fra steinalderen men har blitt benyttet kanskje så seint som for 1000 år sida. Når steinen ble sluppet i det kokende vannet sprakk den i mindre biter. Det var derfor ikke vanskelig å skille kokstein fra den runde åkersteinen.
Lett onnearbeid
Det å gjøre onnearbeid på dette jordet var for ren ferie å regne mot å klenge nede i bakkene. Det gikk an å kjøre over alt på vettugt vis, og en trengte aldri å bekymre seg for hvordan det skulle være mulig å komme opp igjen. Med den våronnteknikken som ble rådende fikk en løftet opp det som var av stein i jorda. Den første traktorharva far hadde var en tung kultivator som gikk på jernhjul.
Denne hadde S-formete tinner med brede sliteskjær. Den plukket opp steinen til overflata, men gjorde ikke noe mer med den. Etter harving måtte derfor steinen plukkes oppi en tilhenger. Dette foregikk på mest rasjonelle måte ved at èn kjørte traktoren, mens to gikk etter og plukket. En gang skulle mor, far og jeg ta denne jobben ovafor presten. For å spare mor for den tunge jobben å plukke, tilbød vi henne i ren sjenerøsitet å kjøre traktoren. Mor hadde ikke noen gang vært sjåfør på et motorkjøretøy. Nå skulle hun med mindre enn fem minutters opplæring kjøre Buster’n, noe som var svært enkelt. Hun nølte nok litt, men med felles motivasjonsinnsats, fikk vi henne opp på traktoren. Der skulle undervisningen begynne, men lærerne var i overkant ivrige og entusiastiske. Vi var heller ikke samstemte om pedagogisk tilnærming, og mor ga opp før hun fikk kjørt en meter.
Tilbake til jorder