Ingrid Thune – minneside

Ingrid Thune døde 3. april 2020, 73 år gammel. Hun var født i 1946 på Gran på Hadeland som datter av Mina og Leonard Wøien. Mina og Leonard var gardbrukere på Vøien og hadde også sønnene Halvor, f. 1933, Olaf, f. 1936 og Magne, f. 1939.

Memorial for Ingrid Thune (text only)

Minneord om Ingrid Thune fra familie og venner

 

 

 

 

 

 

 

Etterkommere etter (descendants of) Lars Eriksen Wøien

Etterkommere etter (descendants of) Torsten Olsen Tveten

Barne- og ungdomsår

Som småjente i et aktivt bygdemiljø fikk Ingrid utfolde seg fritt. Med flere gutter enn jenter i venneflokken besto leken like mye i å delta i gutteleker som å holde på med dokker i lekestua. Hun var like dristig som guttene på ski og en ivrig fisker i elva og bekken. Som andre aktive barn fikk hun sine skrubbsår og skader, og arrene bar hun senere med stolt verdighet.

Stor stas var det å få være med på setra. Leonards tante, Kari Bråten, var fast budeie på Vøien. Dette var en fast og kjær rolle hun hadde på setra på Øyangen. Her var Ingrid med fra hun var ganske liten, og hun holdt hele livet på de lyse minnene fra seterlivet. Fortellingene om abborfiske og multeturer ble gjenfortalt i det uendelige.

I likhet med andre i familien hadde også Ingrid en kunstnerisk åre. Det må ha vært ren beskjedenhet som gjorde at hun ikke utviklet dette videre. Av skisser hun laget på folkeskolen viser noen at talentet for tegning var der. Se eksempler på dette her…

Tidlig ut i arbeidslivet

Ingrid begynte på Romholt skole i 1954. Etter sju år på folkeskole tok hun tre årig realskole på Gran. Deretter ble det ett år handelsskole på Lunner. I 1965 fikk hun ansettelse som regnskapsmedarbeider i J. W. Cappelens Forlag i Oslo og bodde på hybel på Smestad. Her sluttet hun sommeren 1967 for å gå halvårig kurs ved Bondelia husmorskole på Gjøvik.

 

 

Se klassebilder her…

Ingrid vokste opp på Vøien. Les  her om Vøiens historie.

Les her om Tvetens historie, garden hvor Mina, mor til Ingrid, kom fra

I 1968 var hun tilbake i Oslo og arbeidet da ett år hos reklamebyrået Pran og Torgersen. Her sluttet hin høsten 1968 for å begynne i Widerøes Flyveselskap. Hun sluttet hos Widerøe høsten 1970 da hun ventet sitt første barn. Det var den gang aldri tale om at Ingrid skulle ha permisjon for å komme tilbake til jobben etter nedkomsten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingrid etablerer egen familie

Ingrid Wøien giftet seg i 1970 med Arve Thune fra Gjøvik. Han var utdannet ingeniør fra den nye tekniske skolen på Gjøvik og fikk ansettelse i et anleggsfirma i Oslo. Ingrid hadde egen leilighet i Treschowsgate ved Slottsparken, og det nyslåtte ekteparet ble boende der. Da de ventet det første barnet, meldte det seg et behov for større leilighet. Løsningen ble å flytte til et borettslag på Stovner, til en blokkleilighet i 8. etasje. Beleilig nok bodde Ingrids bror, Olaf og kona Kari på Ammerud, en liten busstur unna.

Sverre, far til Arve, kom fra Hunndalen ved Gjøvik. Les her om bruket Thune.

Ingrid og Arve fikk sønnen Pål høsten 1970. I januar 1973 kom Geir til verden.

Arve var i denne perioden svært opptatt som anleggsleder på grunnarbeidene ved krevende oppdrag. Dette innbefattet blant andre Oslo Konserthus og SAS-hotellet. Arbeidene gikk ofte på to skift slik at arbeidsdagene kunne bli lange. Ingrids far, Leonard hadde i 1966 overdratt garden til eldstesønnen Halvor. Leonard var ennå ikke pensjonist, men fortsatt en sprek arbeidskar. Han tok seg arbeid på Felleskjøpet i Oslo og hjalp mer enn gjerne til med pass av barnebarn på Stovner og Ammerud. Mina var også til uvurderlig støtte for Ingrid og Arve med barnepass, klær og av og til økonomiske bidrag.

Flytting til Gjøvik og bygging av hus

Tilværelsen i høyblokken på Stovner ble etter hvert ikke tilfredsstillende for den unge familien. Ingrid og Arve vokste begge opp på gardsbruk og savnet kontakten med grønnere omgivelser. Sommeren 1974 fikk Arve arbeid hos et anleggsfirma på Gjøvik. Etter en smule kartlegging av boligmarkedet, fant de det riktig å slå til på en leilighet i borettslaget Kopperud I. Huset i Singelvegen var en liten enebolig på ett plan og med flatt tak. Det ble et lykkelig husvalg idet de nærmeste husene var bebodd av unge familier med barn i passende alder for Pål og Geir. Guttene kunne utfolde seg i et trygt miljø, og de lokale turmulighetene i skog og mark ble flittig benyttet.

Disse familiene ble til livsvarige venner for Ingrid og Arve. Imidlertid valgte alle å bygge seg hus og flyttet derfor fra Kopperud i løpet av 3-4 år. Familien Solvik flyttet til Biri, mens familien Skoglund bygget hus på Bøverbru. Selv fikk Ingrid og Arve mulighet til å bygge seg hus på Tongjordet hvor de kunne flytte inn senhøsten 1978.

I juni 1978 fikk Ingrid og Arve sin tredje sønn. Han fikk navnet Sverre etter sin farfar. Den første vinteren på Tongjordet ble litt rar for familien Thune. Fra å leve tett på barnefamilier på Kopperud, ble de nå boende i en enebolig på stor tomt med eldre folk som naboer.

Savnet etter sosial kontakt for foreldrene og lekekamerater for barna var stort. Da snøen ble borte våren 1979, viste det seg at det var mange barn på Tongjordet også. Spesielt familien Petterson, med sønnene Geir og Trond, ble viktige venner.

 

Miljøbygg ble en felles arbeidsplass

Arve hadde arbeidet i entreprenørfirmaet Vei og Bygg AS på Raufoss, men takket for seg der i 1980. Foranledningen var at han sammen med kameratene Esben Hveem og Erik Munkelien ville starte egen entreprenørvirksomhet. Dette ble en realitet i mai 1980, og firmaet fikk navnet AS Miljøbygg. Ingrid hadde vært hjemmeværende med barna siden familien flyttet til Gjøvik. Den eneste befatningen hun hadde hatt med arbeidslivet utenfor hjemmet, var et vikariat hos Holmen Brænderi. I starten var administrasjonen i Miljøbygg å kalle et dugnadsarbeid. Her kom Ingrid inn fra første stund med kunnskap om regnskap og sin generelle administrasjonserfaring.

Mens Miljøbygg utviklet seg, ble Ingrid selve navet i administrasjonen. Hun brukte sine sosiale evner og menneskekunnskap til beste for alle ansatte og ble den som alle kunne gå til med problemer, av enhver art. Miljøbygg utviklet seg raskt og fikk snart en betydelig størrelse. Dette toppet seg på slutten av 1980-tallet da jappetiden feide over landet. Firmaet hadde satset stort på oppkjøp av tomteområder og egenutvikling av boliger. På grunn av en krevende likviditetssituasjon og usikkerhet knyttet til konjunkturene, valgte eierne i 1991 å selge Miljøbygg til Elverums-firmaet Martin Bakken AS som var innlemmet i BackeGruppen i Oslo.

Arve Thune hadde vært daglig leder i Miljøbygg siden oppstarten og fortsatte i denne funksjonen etter salget. Ingrid fortsatte også med de oppgavene hun hadde hatt, men fikk betydelig støtte til utvikling av regnskapssystemer fra BackeGruppen. På salgstidspunktet hadde eierne fire oppegående firmaer, nemlig AS Miljøbygg, boligfirmaet Nordbohus Gjøvik AS, byggevareleverandøren Dokka Bygg AS og Byggtjenester AS som tok seg av spesialoppdrag til byggebransjen. Disse tre siste firmaene ble alle solgt til ledende ansatte og videreutviklet til solide virksomheter.

Miljøbygg inn i BackeGruppen

For Miljøbygg ble salget en lykkelig løsning, og i de neste 10 årene ble firmaet utviklet til den ledende lokale entreprenøren. I 2000 valgte Arve å slutte for å arbeide i morselskapet AS Backe i Oslo. Ingrid fortsatte med sine oppgaver som før, og hennes framtreden og vesen var fortsatt til stor nytte for Miljøbygg. Hennes omtanke for de ansatte inkluderte blant annet en hilsen på fødselsdagene. Dette var en skikk hun praktiserte i mange år også etter at hun sluttet.

BackeGruppen utviklet fellesfunksjoner innenfor lønn og regnskap som etter hvert ble tatt i bruk i alle selskapene. Dette krevde samarbeid og samlinger der Ingrid deltok og bidro vesentlig til god stemning og gode løsninger.

Hun sparte seg ikke og var hele tiden parat til å påta seg de tyngste oppgavene i Miljøbygg. Dette slet på helsen, og i 2008 måtte hun som 62-åring innse at arbeidslivet var over. Ved avgangen ble hun sterkt hyllet og fikk med rette den uoffisielle tittelen «firmaets mor».

Barnas venner ble foreldrenes venner

Den store innsatsen i Miljøbygg hindret ikke Ingrid å ta vare på barna og hjemmet på en god måte. Hennes inkluderende vesen sørget for at hjemmet alltid var åpent for venner i alle aldre. Da barna gikk på barneskolen, innførte Ingrid en vårlig skikk med å invitere hele klassen til en ettermiddags lek og bevertning. Etter hvert dannet det seg grupper av sønnenes skolekamerater som hadde sine faste besøk i Kallerudbakken. Ingrid og Arve hadde i alle år glede av å kunne kalle også sønnenes venner for sine venner.

 

Pål, Geir og Sverre fikk som årene gikk prøve det som var aktuelt av idretter. Etter hvert ble feltet innsnevret til fotball og ski. Med tre aktive gutter i et aldersspenn på 8 år måtte foreldrene ofte reise hver for seg til arenaer for å rekke alt. Mest krevende var det å følge opp skikarrierene. Akkurat som Ingrid hadde opplevd hjemme på Gran, var smøring av ski en vesentlig og ofte avgjørende øvelse. Der hang eimen av Fyklakk, Skipolin og Recordvoks tungt på kjøkkenet i skisesongen. Imidlertid holdt ikke fortidens metoder lenger mål, ei heller for langrennsski. Det ble ofte noen krevende smøreøvelser på arenaene, og resultatene varierte.

Idrettsaktivitetene medførte mange turer til fjerntliggende fotballbaner og hoppbakker. Familiene opparbeidet gjennom slikt samvær varige vennskap. Spesielt i nyere tid hadde Ingrid og Arve stor glede av å utveksle minner med sønnenes idrettsvenner som hadde blitt voksne.

 

Sønnene valgte yrke etter foreldrene

Med begge foreldrene i en byggebedrift er det forståelig at sønnene valgte samme bransje. På 1980-tallet var ikke reglene strengere enn at barn ned i 12-13-årsalderen kunne drive med forefallende arbeid på en byggeplass. For Pål, Geir og Sverre var det alltid en slik mulighet i ferier og på fridager. Det var aldri snakk om mer avansert arbeid enn rydding, men det ga kjærkomne lønnskroner. Det ble også verdifull arbeidspraksis ut av dette selv om guttene ikke bestandig opplevde deltakelsen som frivillig.

Pål valgte å ta yrkesfag og ble senere lærling i betongfaget i Miljøbygg. Senere tok han utdannelse ved Fagskolen på Gjøvik og Høgskolen i Grimstad. Etter videregående begynte Geir på Høgskolen i Gjøvik. Deretter fikk han et 18 måneder opphold ved Pacific Lutheran University i Tacoma i USA innen studieretningen organisasjon og ledelse. Sverre var en svært ivrig ishockeyspiller og gikk videregående på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer. Han arbeidet deretter som ufaglært i Miljøbygg inntil han i 2006  kunne ta svennebrev som tømrer. Før dette rakk han også ett år på fagskolen og ett år på BI.

Mange fikk glede av Ingrids sosiale evner

Der Ingrid opptrådte i sosiale sammenhenger, ble hun gjerne en sentral person. Hun likte ikke å ta formelle lederroller, men tok alltid ansvar for å få ting gjort. Venninnegjengene fra Hadeland og Oslo var usedvanlig slitesterke. Til tross for at kurset på Bondelia bare varte noen måneder, ble det grunnlag for livsvarige vennskap.

 

Les hva familie og venner forteller om Ingrid her…

I Singelvegen på Gjøvik kom den aller viktigste venninneflokken i stand, nemlig «Syklubben uten en tråd». Den besto ved siden av Ingrid av naboene Laila Skoglund, Britt Solvik, Oddrun Larsen, Solfrid Johansen, Ragnhild Lunde, Kari Øksne, Gerd Tellum og Siri Ødegaard. Oddrun valgte etter kort tid å trekke seg ut, mens de øvrige holdt sammen i tykt og tynt. Laila døde dessverre alt for tidlig, 58 år gammel. Etter henne kom Grethe Bøe inn. Dette medlemskapet ble heller ikke langvarig i det hun døde i 2014.

Med Ingrid som vertinne var hjemmet i Kallerudbakken åpent for selskaper og sammenkomster av ymse slag. I mange år var kaffeselskap for venner og kjente 17. mai fast innslag. Like årsikkert var rakfiskselskapet på høsten.

Endelig besteforeldre

Selv om de potensielle besteforeldrene syntes det drøyde, tok sønnene etter hvert ansvar for å bringe sine gener videre. Bosatt i Oslo ble Pål i 2002 samboer med Mette Viberg Henriksen, spesialist innen dataorganisering for oljeboring. De fikk datteren Astrid i 2003 og valgte å gifte seg i 2005. I 2007 flyttet de til Gjøvik.

 

 

 

 

 

 

Geir ble samboer med Tonje Berland mens begge bodde i Oslo. Tonje tok utdannelse innen naturforvaltning ved Høgskolen i Trøndelag i Steinkjer. Etter at studiene var fullført, flyttet de sørover igjen og ble boende på Gjøvik.  De fikk sønnen Balder i 2014. Tonje og Geir valgte å oppløse samboerskapet, men opprettholdt et godt vennskap og samarbeid om Balder. Sverre ble boende på Gjøvik og ble i 2004 samboer med Mari Helene Gulbrandsen som er frisør. De fikk sønnene Even i 2005 og Erik i 2007. Mari og Sverre giftet seg i 2015. Etter hvert fikk de mulighet til å kjøpe boligen i Singelvegen der Ingrid og Arve hadde flyttet inn i 1974. Her hadde Arves mor, Margrete, bodd i mellomtiden.

Ingrid hadde ingen robust kroppsbygning, men oppviste allikevel en arbeidskapasitet som få andre. Kurset på Bondelia hadde lagt et godt grunnlag for hennes innsats i hjemmet, og fremst av alt skulle arbeidet gjøres grundig og solid. Dette hadde hun selvfølgelig i praksis opplevd hjemme på Vøien. Derfor ble brød bakt hjemme og halve dyreskrotter innkjøpt og bearbeidet på kjøkkenet.

Kokeboka fra Bondelia ble brukt så lenge hun kunne holde på med matlaging. Til jul måtte det også brygges øl. Når det legges til stell av huset og vask av klær for fire karer ved siden av jobben i Miljøbygg, er det forståelig at døgnet fikk for få timer. I 1982 ble det derfor til at svigermor Margrete Thune tok jobben som hushjelp og sørget for ferdig middag til de fem sultne familiemedlemmene som kom hjem.

Pensjonist – men ingen ledighet

Som ung pensjonist fra 2008 ble det ikke mangel på oppgaver for Ingrid. Særlig opptok de tre eldste barnebarna henne, og det ble faste rutiner for henting i barnehage og servering hjemme i Kallerudbakken. Det ble også bedre tid til å pleie forholdet til gamle venner som også etter hvert fikk god tid. Sammen med Arve fikk Ingrid anledning til å reise til, for dem, ukjente og eksotiske steder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brylluper i Brasil og Polen, elvecruise på Donau og Nilen, OL i Torino i 2006 og to flotte uker i Thailand står som høydepunkter. Pensjonisttilværelsen ga også god anledning for Ingrid til å dyrke sin store interesse for bøker.

 

 

Mange slektninger i USA

Ingrid fikk mange slektninger i USA, etterkommere etter hele sju emigranter fra Tveten og Vøien. Mange av disse har holdt kontakt med forfedrenes hjemland, og regelmessig har større og mindre grupper besøkt Norge. For Ingrid og hennes familie ble det familien Lorentz i Seattle som fikk størst betydning. Lena Wøien, f. 1889, giftet seg med svenske August Conrad Westerberg som drev som byggmester i Seattle. De fikk barna Ann Marie, f. 1920, Milton Leon, f. 1923 og Bernice Lorraine, f. 1925. Ann Marie giftet seg med Paul Lavay Lorentz som var av svensk avstamming.

De fikk barna Donald Paul (Don), f. 1942, Sharon Ann, f. 1946, Sandra Kay (Sandi), f. 1951 og Douglas Wayne (Doug), f. 1954. Disse ble da Ingrids tremenninger, og alle har avlagt besøk i Norge. Spesielt Don og Doug med familier besøkte bestemorens hjemland og Vøien flere ganger.

For Ingrid fikk denne kontakten stor betydning, og hun fikk flere ganger anledning til å besøke sine slektninger i Seattle. Den beste opplevelsen ble turen hun tok i 2000 sammen med hele familien. De fikk da to fantastiske uker i staten Washington og i Canada. Det hele ble toppet med en «family reunion» med amerikansk standard. Geir fikk mulighet til å studere i Tacoma, ikke langt fra Seattle. Han hadde i studietiden god støtte av sine amerikanske slektninger. Ettersom tremenningenes barn har vokst til, har de i tur og orden besøkt Norge, og Ingrid ble alltid en prioritert slektning.

Fra Tveten utvandret rundt 1900 fire av Mina Wøiens onkler: Anders, Erik, Hans og Torvald Tveten, eller Tweten som de ble hetende i USA. Anders forandret fornavnet til Andrew. Andrew, f. 1883, giftet seg med Syverine Jensen, f. 1888, fra Romedal. De fikk fem barn. Den eldste, Anne Marie, f. 1914, giftet seg med Grundy Aakhus, f. 1907, som var av slekt fra Setesdal. De fikk fire barn: Mary Diane, f. 1947, Jane Anne, f. 1949, Edward Grundy, f. 1952 og Daniel Lee, f. 1958. Mary besøkte Norge i 1970 og traff da Ingrid på Vøien. I 2019 kom Mary, Jane og Edward med familiemedlemmer til Vøien. Ingrid var da for syk til å møte dem.

Hytte på Ringebufjellet

Etter å ha hatt gleden av å besøke venner i deres respektive hytter, ble det til at Ingrid og Arve i 1999 leide hytte på Ringebufjellet. I 2009 fikk de mulighet til å kjøpe sitt eget krypinn i nærheten. Dette tilbudet på fjellet ble til stor glede for hele familien. Etter hvert gjorde Ingrids sykdom bruken av hytta mindre aktuell. Det ble derfor en lykkelig løsning da Mari og Sverre i 2018 valgte å overta hytta.

Ingrid rammet av sykdom

I juli 2015 fikk Ingrid konstatert ondartet svulst på hjernen, glioblastom. Etter en operasjon oppsto hjerneinfarkt, noe som førte til nedsatt taleevne og redusert førlighet i høyre arm og ben. Dette ble handicap hun måtte leve med, men humøret og hennes sosiale evner var i god behold.

Etter operasjonen ble hun forespeilet en periode på 2-3 år før et tilbakefall måtte påregnes. Først i juni 2019 kom tilbakefallet, slik at hun fikk 4 gode år. Storfamilien hadde da planlagt og bestilt felles tur til Spania i juli. Under tvil reiste Ingrid og Arve med de andre til Almunecar, ikke langt fra Malaga og Granada. Innkvartert i et herskapshus fikk hele familien en flott uke sammen, og Ingrid kunne delta i alle aktiviteter som de andre.

Da Ingrids sykdom var et faktum fikk hun tilbakebetalt for sitt oppofrende forhold til sine mange venner. Støtten hun fikk var av stor betydning for henne og for hele familien. Da sykdommen forverret seg det siste året, viste vennenes hjelpsomhet og omsorg hvor stor pris de satte på Ingrid som person.

I begynnelsen av september 2019 kom effekten av tilbakefallet klart til syne, og Ingrid ble vesentlig redusert. En ny type cellegift ble prøvd, men utviklingen var fortsatt bare negativ. I løpet av noen uker ved årsskiftet måtte hun gjennom tre sykehusopphold. Etter disse ble hun pleietrengende, men kunne fortsatt bo hjemme med Arve. Forutsetningen for dette var den fantastiske innsatsen som ble gitt fra den kommunale hjemmetjenesten i Gjøvik. Ingrids gamle venner sviktet heller ikke, men kom stadig på besøk.

Ingrid døde i hjemmet

Fredag 3. april 2020 kl. 2115 var livet slutt for Ingrid. Da hadde hennes 10 nærmeste vært samlet til familiemiddag. Som ved en skjebnens tilskikkelse kunne de være hos henne da hun døde fredfullt. Dagen etter kunne Arve, Pål, Geir og Sverre bære Ingrids kiste ut fra det som hadde vært hennes hjem i 41 år og følge henne til gravkapellet. Begravelsesseremonien ble holdt 16. april. På grunn av begrensningene som følge av virusepidemien kunne bare de nærmeste være til stede i gravkapellet. Allikevel ble det en fin seremoni ledet av sokneprest Ole Jacob Nyhus. Ved gravstedet hadde et førtitall av familiemedlemmer og nære venner møtt opp for å ta den siste avskjed.

Ingrid døde alt for tidlig men hun fikk et rikt liv med gode opplevelser sammen med familie og venner. Hun vil alltid bli husket som god livsledsager, en omsorgsfull mor, svigermor og bestemor. Vennene vil fortelle om henne som en utmerket vertinne og legge vekt på hennes omsorg og omtenksomhet. Menneskene hun jobbet med vil tenke på henne som en hardtarbeidende person som prøvde å hjelpe alle. Framfor alt vil minnet om hennes lojalitet og engasjement forbli i alles hjerter.

Les hva familemedlemmer, venner og kolleger skriver om Ingrid her…

Tilbake til Familiehistorie Ingrid og Arve Thune