Oversikten over hus på garden i 1750 omfatter 21 enheter og har med en øvre stuebygning og en nedre stuebygning. De må da tilsvare forpakterboligen og presteboligen. Det er ikke oppgitt andre bolighus, men det kan jo tenkes at noe av tjenestefolkene sov på fjøstrevet. Dette var ganske vanlig.
Folketelling 1801, familie 1 på Prestegarden
Folketellingene som ble foretatt i 1665, 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910 forteller oss om hvor mange personer det bodde på garden. Tellingen i 1665 er foretatt av sogneprest Jens Gram. Personene er inndelt i oppsittere, sønner, tjenere og husmenn. Kvinnene er ikke talt opp, og det er vel derfor det heter manntall. Sognepresten har ikke bare utelatt kvinnene. Han har utelatt hele Prestegarden. Dette er synd, for en slik opplysning kunne vært interessant for å vurdere omfanget av bolighus som en disponerte.
I perioden fram til 1801 har det skjedd en endring i synet på kvinner, og de er medtatt i folketellingen. For Prestegarden er oversikten delt opp etter familier: familie 1, familie 2 og så videre, i alt åtte. Dette betyr i rekkefølge: prestefamilien med gjester og tjenere samt personer på husmannsbruk som lå under Prestegarden. Sognepresten heter Peter Lund ( i andre sammenhenger benyttes varianten Peder Lundh), og hans familie omfatter 19 personer. Dette må være beboerne i øvre og nedre stuebygning. Disse er fordelt på ekteparet Lund med fem barn, ti tjenere og et gammelt ektepar som «nyder ophold paa gaarden».
Vardal Bygdebok om husene på Prestegarden i 1750
I 1865 er Johan Fredrik Voss sogneprest, og ved folketellingen omfatter hans husstand 15 personer . Ekteparet har tre barn, og den eldste sønnen Christian er gardsbestyrer. De huser en dansk dame som «har ophold i Præstens hus» samt to elever ved «Amtets Landbrugsskole» som den gang var på Haug. De har husjomfru og fire tjenere, og innlosjerer også to legdslemmer. De to siste er en enke på 72 år og en jente på 12 år.
Hus i Prestegarden 1882
Johan Fredrik Voss var sogneprest i Vardal til han døde i 1878. Ved folketellingen i 1875 bor det 10 personer på garden. Presteparet har en ugift datter hjemme, og den danske damen bor der fortsatt. Presten har nå fått hjelp til sine kirkelige gjerninger av en «Personel Capelan», mens garden drives av en forvalter. Til ytteligere hjelp har de husjomfru, tjenestepike, tjenestegutt og budeie.
Peter Blom ble kalt til sogneprest i Vardal i 1880. I 1900 har han og kona Marie ingen av de to døtrene i huset. Den eldste er allerede død og den yngste er gift på Gjøvik. På dette tidspunktet har de tre tjenere og budeie. I 1910 bor det kun fire personer på garden, en dagarbeider med kone og datter samt en budeie. Blom gikk av som sogneprest dette året og har nok flyttet til Gjøvik.
Oversikten over beboere på garden ved forskjellige tidspunkter viser en klar nedadgående tendens. Garden ble etter hvert sterkt redusert i areal som følge av den lovpålagte reduksjonen av prestegarder. Utparsellering av bruk reduserte dyrket areal fra 600 mål til 200 mål. Endringer i driftsmåten reduserte også behovet for arbeidskraft. Sognepresten drev fram til 1954 garden i egen regning. Den generelle samfunnsutviklingen førte også til at arbeidskraften etter hvert begynte å koste.
Hus i Prestegarden 1929
Den eldste oversikten vi kjenner om husene på garden i 1750 er en opptegnelse i Vardal bygdebok. Denne relaterer seg åpenbart til et kart som dessverre ikke er tilgjengelig.
I 1750 var antallet hus på garden stort, og de var svært spesialiserte. Det var egne hus for hvert dyreslag, og høy og halm ble lagret separat. Etter hvert endret dette seg, og funksjonene ble løst på nye måter. På gardskartet fra 1882 er gardens bygninger på det tidspunktet inntegnet. Det er ikke gitt noen beskrivelse av husene, men det er ikke vanskelig å finne igjen mange fra oversikten i 1750. Peter Blom ble sogneprest i Vardal i 1880, og det må være han som har fått utarbeidet kartet. Verdt å merke seg er tiendeboden som ligger ved grensen mot Børstad. Blom nevner denne i sin beskrivelse av Vardal Prestegjeld, og han forteller også at husene på Børstad inntil 1800 lå oppe i hjørnet ved tiendeboden. Badstua, som lå ved krøttergutua på Børstad, ses rett nedafor tiendeboden. Ved vegkrysset ligger et hus som jeg mener må være smia. Smia og badstua måtte ligge langt unna de andre husene på grunn av brannfare. Oversikten fra 1750 har med et kvernhus som vi ikke finner igjen. Det må ha ligget ved en av bekkene, sannsynligvis den som går midt gjennom den dyrkete marken.
Vertikalfoto 1959
I 1929 ble det avholdt branntakst på garden, hvor hvert hus er beskrevet og angitt med et nummer. Til alt hell foreligger det også et kart som gir oss betegnelse og mål for husene. Det har skjedd endringer for alle husene, sammenlignet med 1882, unntatt skålen og stabburet. De øvrige bygningene er enten fjernet eller ombygget. Alle driftsbygningene er endret og samlet i en stor låve. Jeg vurderer dette slik at det må være Blom som har foretatt denne dramatiske endringen i bebyggelsen. Han drev garden i 30 år og var i alle sammenhenger en svært handlekraftig mann. Hans etterfølgere i Prestegarden var ikke av samme typen og gjorde nok svært lite med husene. Situasjonen på garden var som kartet fra 1929 viser da vi flyttet inn i 1947. Imidlertid var den største skålen borte, og det var bygget nytt stabbur.
Tilstanden på husa da vi kom dit må ha vært trøstesløs, sett med mors og fars øyne. Tilsynsrapportene beskriver forpakterboligen som brannfarlig og upassende som menneskebolig. I 1940 beskrives låven slik: «Det gamle uthuset er meget skrøpelig, og truer med å falle ned». Det er prestegardinspektør Skaset som skriver dette, men han pynter på det slik når han fortsetter: «skjønt materialene i det viste seg å være forbausende gode». I forbindelse med planlagt bygging av nytt uthus i 1950, prøver ordføreren i Vardal å påskynde prosessen. I et brev til departementet sier han at uthuset er det dårligste i bygda, og at det ikke går an å ha husdyr der. Sogneprest Blessing Dahle hadde et framstøt i 1930 da han ville flytte presteboligen helt opp til skolen. Tilsynsrapporten for dette året foreslår at: «den gamle høist forfaldne forpakterbolig nedrives». Forpakteren skulle da flytte til presteboligen mens presten skulle få nytt hus. Vi må tro at denne beskrivelsen ikke er langt unna sannheten.
Flyfoto 1957
Den dokumentasjonen som foreligger om husene, forteller oss at driftige prester sørget for at så vel innmark som bygninger var i god stand. Blom var nok en av disse og fikk gjennomført mye, selv om areal og driftsgrunnlag ble sterkt redusert i hans tid. Det ser ut til at Kirkedepartementet gradvis har overtatt myndigheten over prestegardene. Alle tiltak på garden ble styrt gjennom et utrolig snirklete byråkrati, og hver avgjørelse tok lang tid, oftest flere år. Myndigheten sitter så langt unna at enhver anmodning og ethvert forslag kan avfeies uten diskusjon eller begrunnelse. Resultatet ble for Prestegarden i Vardal en situasjon som i dag ville vært betegnet som en stor skandale. Vi kan ikke vite hva mor og far tenkte og mente, men de kom fra noe som kanskje ikke var bedre. Det som må fastslås som et faktum er at forbedringene som andre bønder kunne gjennomføre ikke ble mor og far til del før etter alt for mange år.
Les videre om presteboligen, den gamle forpakterboligen, den nye forpakterboligen, det gamle uthuset, det nye uthuset, stabburet, bryggerhuset, vedskålen og utedoen.