Terrenget i Vardal innbyr til å ake på ski, og utallige er de hoppbakkene som ble bygget. De aller fleste var bakker som ble etablert for anledningen med naturlig tilløp, og jeg kan huske bare to som hadde oppbygd stillas, Bykollen og Grankollen. Bykollen var så stor og skremmende at jeg ikke en gang tenkte på å kjøre ned unnarennet. Den ble bygget i 1948, og det var mulig å hoppe 65 meter der. Bakken ble aldri populær fordi «flåa» besto av det lange skrånende jordet på By. En var nesten nede ved Mjølkevegen før det var mulig å stoppe, og turen opp igjen tok en uendelighet av tid. Grankollen, på beitet til Arne Mathisen, var av mer rimelig størrelse, så der deltok jeg i renn.
Uendelige muligheter for hoppbakker
I Prestegarden var mulighetene for å lage hoppbakker mange med alle de bratte jordene. Når og hvor som helst kunne vi tråkke opp et unnarenn, skrape sammen et hopp med skiene og starte hoppinga. Det tok ikke en halvtime engang, og vi hadde en uuttømmelig kilde til adspredelse og underholdning. Når vi på kalde vinterdager omsider kom oss hjem var ofte alt stivfrosset. Jeg brukte som regel genser uten anorakk utenpå, og etter noen timer i løssnøen var den en eneste iskladd.. Det samme gjaldt lua og vottene, for ikke å snakke om beksømstøvlene. Det hendte at jeg måtte legge føttene i steikeovnen for å tine opp støvlene før jeg kunne få dem av meg.
Krevende arenaer
I Prestegarden hadde vi to hoppbakker som ble laget mer utførlig og hvor det ble arrangert renn. Dette var Styggdalen og bakken i det nordvestre hjørnet av Stormølla. Jeg vet ikke om denne siste hadde noe eget navn, men den var i bruk hver eneste vinter. Traseen for unnarennet i Styggdalen kan ses tydelig på flyfotoet, rett ned for sørøstre hjørne av Gramsjordet. Begge bakkene var skremmende store, men Styggdalen var ubestridelig verst. Tilløpet startet øverst på Gramsjordet. men det var bestandig noen tøffinger som gikk helt opp på Blåkollen. Beliggenheten på hoppet og unnarennet gjorde at tilløpet måtte få en høyresving rett før hoppet, selv om løypa var lagt helt inntil gjerdet mot Styggdalen. Unnarennet var stupbratt med en like bratt motbakke på andre sida.
Jeg kom aldri lengre enn til å ake ned unnarennet, og motbakken kom alltid for raskt på meg. Etter å ha gått på trynet flere ganger ga jeg opp og overlot bakken til spesialistene. Etter det jeg har hørt ble det før min tid arrangert seriøse renn i bakken med gode prestasjoner. På slutten av femtitallet var det helt slutt.
Også gode skihoppere var redd Styggdalen
Jeg var ikke alene om å ha skrekk for denne bakken for det fikk visst alle. Helge Braastad hoppet der, og etter et stygt fall valgte han å avslutte karrieren. Ove Lindalen var en av de beste hopperne i Haug idrettslag. Han forteller at idrettslagt sponset ham med nye Toppen hoppski.
Hoppski fra Toppen skifabrikk
Dette var så stort at han ikke fikk sove første natta etter tildelingen. Han måtte opp til stadighet for å sjekke om skiene virkelig sto der. Ove kan berette om flere stygge fall i bakken, og at han selv en gang slo seg såpass at han hadde problem med å gå hjem. Vinteren 1945 skulle det være skjoldrenn i Styggdalen, og Ove og kameratene ba om å få dra dit og trene i skoletida. Torgeir Lauvdal var pensjonist, men hadde tatt et vikariat som lærer for fjerde klasse. Han nektet guttene å dra, men de dro allikevel i et friminutt og kom ikke tilbake. Etter en stund dukket Lauvdal opp i bakken, og de fryktet det verste. Men Lauvdal var like blid. Han tenkte nok på at han selv hadde hoppet der i yngre dager og at trening trengtes foran et så viktig renn.
Våren avslørte vinterens synder
En side ved hoppvirksomheten som jeg ble alene om var reaksjonen etter rasering av gjerder. Ofte måtte det rives ned et gjerde når en hoppbakke skulle bygges. For bakken i Stormølla måtte to gjerder tas ned og i Styggdalen kunne det ofte bli fire. Når våren kom og gjerder skulle etterses og repareres kom syndene for dagen, og far reagerte sterkt på dette som rimelig var. 
Den eneste av synderne som var innen rekkevidde var meg, men jeg husker ingen andre represalier enn litt kjefting. Men det var aldri noen interesse for å støtte opp mine idrettslige forsøk, så jeg synes ikke det var urimelig at far måtte reparere noen gjerder.
Alle gutter måtte hoppe på ski
På femtitallet måtte alle gutter hoppe på ski, hvis man ikke skulle bli satt utenfor. Det var ikke viktig at man var god eller om man hadde riktig utstyr. Det viktige var å delta, og gjorde vi det så ble vi godtatt. Jeg fikk først et par brede langrennski som vi dag ville kalt terrengski. Etter hvert måtte det til hoppski med tre renner under, noe som var riktig stas. Den heftige aktiviteten i bakkene om vinteren tæret sterkt på utstyret, og det forekom stadig brekte ski. Når far hadde en tur til Gjøvik, tok han med seg skiene til Gjøvik Skifabrikk som fingerskjøtte på en ny tupp. Som oftest gikk det litt tid før skiene kom tilbake, og da måtte jeg klare meg med det paret jeg hadde.
Tungt å gå tur med hoppski
Å hoppe med langrennski var det minste problemet for det var det mange som gjorde. Det var verre å gå turer på hoppski som aldeles ikke hadde festesmurning. Da som nå var det om å gjøre å ha glatte hoppski for å oppnå høyest mulig fart. De vidunderstoffene vi benyttet var en voks som betegnende nok het Rekord samt to typer lakk, Skipolin og Fyklakk. I likhet med dagens utøvere var vi overbevist om at vi hadde tapt på forhånd om vi ikke brukte det siste innen skismurning. Noe vi oppfattet som spennende var den berusende dunsten av lakken. Med dagens erkjennelse av løsemiddelskader ville vel disse havnet langt oppe på forbudslista.
Skjoldaking
I klasserommet på Haug skole hang det tre skjold som var premier vunnet av skolen før krigen. Skolene i Vardal arrangerte hver vinter konkurranse i hopp og slalåm, og premien var et kobberskjold montert på en treplate. Vi kalte derfor denne konkurransen for «skjoldaking». Navnet på vinnerskolen var gravert inn, og hvis man klarte å vinne skjoldet tre ganger, så fikk skolen dette til odel og eie. Når tidspunktet for hopprennet nærmet seg summet det av kommentarer, og det de fleste var opptatt av var hvilken skole som skulle bli nummer to. Viberg skole hadde nærmest abonnement på hoppskjoldet, fordi de hadde Hans Glæstad og Asmund Kristiansen på laget. Disse guttene var jevnaldrende med meg og var bestandig i en egen klasse når det gjaldt hopping.
Noen hadde egen hoppbakke
Man kan si hva man vil om hoppsporten på den tida, men rause med premieringen var de. Det var premier i sølv til alle og selv har jeg to små sølvskjeer etter to sjetteplasser i Grankollen. Premier er premier selv om jeg må innrømme at det i begge renn var kun seks deltakere i min klasse. Favoritten i Grankollen var bestandig Arve Mathisen som var ett år eldre enn meg. Vi syntes at konkurransene der var litt urettferdige, for bakken var bygget av faren Arne på egen grunn. Arve fikk dermed treningsmuligheter som mange andre savnet.
Tilbake til en dag i mai 1959