Mellom den dyrkede stripa i Nyborg og «Linna» lå det ytterste beitet, Hågån. Jeg kan ikke huske at det ble så mye brukt, men vi hadde vel ungdyr og «avletin» ku der. Alle beiter måtte være inngjerdet, og det var en uendelig oppgave å holde orden på disse. Derfor hendte det at et beite kunne bli liggende ubenyttet en periode, til en fikk foretatt reparasjoner.
Hogging av staur
Hågån må ha oppstått som en følge av at Odneschausseen, «Linna», kom i slutten på 1850-årene. Skogarealet var jo en naturlig del av Prestmarka, men ble adskilt fra denne og ble «hemskaugen» der en kunne hente materialer til gjerde, «gjælvørkje», ved og juletre. Spesielt måtte det hogges staur til gjerding og hesjing. Dette var ikke et arbeid for amatører, for stauren skulle være av gran, være rett, ha riktig tykkelse og lengde og helst skulle den ha vokst i en myrkant. Der var voksten sein, veden fikk tette årringer og råtnet ikke så lett. Stauren som skulle benyttes til hesjing skulle være så tykk at en mannshånd kunne ta rundt den på midten, og toppen skulle avhogges. Barken skulle så godt som mulig flås av, og stauren skulle være så slett som mulig. Jeg husker ikke regelen for lengde, men den var kanskje 3 ½ alen, ca 2,1 meter. 
Gjerdestauren skulle være tynnere, og der skulle toppen beholdes. Når stauren ble benyttet til skigard ville den etter noen år råtne i den delen som sto nede i jorda selv om veden var tettvokst. Når gjerdene skulle etterses tok man ut de råtne staurene og kvesset disse på nytt i frisk ved. Da var stauren god som ny, og hvis lengden var rikelig kunne den vare i mange år.
Vedkjøring med bestefar
Tidlig på femtitallet husker jeg at bestefar var hos oss en periode på vinteren og var hovedsakelig beskjeftiget med å kappe og kløyve ved. Han var også i Hågån med hest og slede, «slaa» for å hente ved. Det var stort å få sitte på høysekken sammen med bestefar mens hesten luntet nedover bakkene. Vi var nok borte ei stund på hver tur, for vi hadde med oss mat og drikke. På brødskivene var det egg til pålegg, og til drikke hadde vi kaffe blandet med mjølk på flaske som var tredd ned i ei strømpe for å holde på varmen. Da vi skulle spise var eggematen stivtæla og kaffen kald, men jeg var sulten og sammen med bestefar smakte det godt allikevel. Det var kaldt, snoen var løs og hesten basket fælt for komme fram. Veareisa var nedsnødde og måtte måkes fram før lessinga kunne begynne. På turen hjem måtte vi begge gå av i den verste bakken, og det var ikke lett for små bein å holde følge.
Far på vedkjøring
Ved til presten
Oppgaven med å få inn nok ved var ikke liten med de gamle, gistne husene. Så lenge far hadde forpaktningskontrakt direkte med Bjelland skulle presten ha ved «huggen og innbåren». Dette var ikke noe lite arbeid, og bestefar var nok særs velkommen til å hjelpe til. Da far fikk kontrakt med departementet, (i 1954), måtte presten selv besørge fyringsved. I en periode hadde jeg engasjementet med å hogge og bære inn ved mot kontant betaling. Jeg tror det dreide seg om et par kroner for hver gang, og dette samlet jeg i et syltetøyglass. Denne kapitalen hadde jeg store planer for, men på mystisk vis forsvant pengene ettersom jeg fikk større frihet til å bevege meg til butikken på egenhånd.
Hågån, Glemmestad, Nyborg og Hågån
Meandrene i Vesleelva
Mellom elva og Nyborg var det ei stripe med bare kratt og gammelt elveleie. Hele den gamle elvesletta fra Prestberg til Bybrua er paddeflat og i sin tid avsatt av en breelv. Når elva går gjennom så flate områder danner det seg svinger, «meandre», som hele tiden øker i størrelse. Elvevannet tar med seg grus og sand, og der det er en sving vil grusmaterialene avsettes i innersving der vannet har lavest hastighet. I yttersvingen går vannet raskere, og der graver elva og tar med seg materiale. Svingene blir krappere og krappere helt til vannet bryter gjennom en tange. En sving blir da avskåret, og blir liggende formålsløst tilbake. I krattområdet ved elva var det mange slike «nedlagte» svinger med noen rygger imellom av grus, stein og jord. Vesleelva gikk regelmessig over sine bredder om våren eller når det var heftige nedbørsperioder. Vannet kunne gå ut over store partier av jordene og gjøre stor skade. På flyfotoet kan man se veldig krappe svinger på elva, og ved noen av disse dannet det seg litt dype mørke kulper. Der var det litt eksotisk å ferdes, vi fisket og prøvde også ut alternative måter å fange fisk på, som regel med dårlig resultat. Men det var etter regnvær, når elva gikk brun av slam, at det gikk an å få fisk. Men til tross for stor interesse ble fangstene aldri av betydning.
Der grensa går mellom Prestegarden og Prestberg kan flere slike typiske meandre ses på flyfotoet. Med årene ble det ved flere anledninger utført store anleggsarbeider for å rette ut og senke elva. Elva forandrer imidlertid ikke sin måte å arbeide på, så slike tiltak vil nok være nødvendige i all framtid.
Sløkje som våpen
Vegetasjonen nede i grushaugene ved elva var ikke så frodig og mangfoldig som ellers på garden. Men på seinhøsten kunne vi finne en for oss smågutter viktig vekst her. Dette var det vi kalte «sløkje». Dette er en kraftig blomstervekst som kan bli opptil to meter høy. Stilken er rørformet og svært nyttig. For hver bladhøyde er den tett, for øvrig hul. Med en skarp kniv er det lett å skjære til biter som passet inn i hverandre som et teleskop. Dette kunne utnyttes som vannsprøyte, og ble benyttet i våre små lokale kriger. Et annet bruksområde som «sløkja» passet til var å skyte rognebærkart. Vi fant den delen av stilken som hadde passe kaliber for dette, og kappet røret med størst mulig lengde.
Sløkje
Moden rognebær var ikke aktuell fordi disse er for bløte. Med riktig dimensjonering av utstyret og kraftige lunger, kunne ei salve svi skikkelig på en naken legg eller andre ubeskyttete steder på kroppen. Metoden ble seinere utkonkurrert av elektrikerrør i plast og erter. Med dagens miljøpolitiske slagord kunne vi i vår tid hevdet at vår løsning var så vel kortreist som fornybar. Det økologiske fotavtrykket var dessuten borte dagen etter. Da var vi på nye jaktmarker.
Krigshandlinger ved Hågån i 1940
På femtitallet hadde vi ikke fjernsyn, men for meg var det stor underholdning å sitte og høre på de voksne når de fortalte. Mange var innom, så vel naboer som familie og venner, og praten gikk i tobakksrøyken. Jeg syntes far var veldig flink til å fortelle, og ofte dreiet det seg om krigen som var avsluttet kun noen år tidligere. Krigshandlingene i 1940 i Vardal var stadig tema, og noe som gikk inn på meg var historien om Ole Lønstad, far til Klara Marthinsen, som ble skutt da han forsøkte å flykte nedover jordet i retning Lunne. Tyskerne kom over Vardalsåsen 20. april og ble stanset av nordmennene ved Mustad.
Norsk sperrestilling ved Prestgrinda i april 1940
På morgenen den 21. brøt de gjennom og rykket fram mot Haug og langs riksvegen mot Tobru. Ved Prestmarka, det må være i svingene rett ut for Hågån, hadde de norske styrkene etablert en sperrestilling av tømmerstokker. Den holdt ikke lenge, og de måtte trekke seg videre tilbake mot Tobru. Familien til Ole Lønstad hadde for lengst evakuert, men Ole ble igjen i boligen sin som lå bare et par hundre meter nedenfor stillingen. Han var alt for gammel til gjøre aktiv krigstjeneste men ville gjøre en innsats ved å være kokk for de norske styrkene som lå i sperrestillingen i flere døgn. Han nektet å evakuere og da han til slutt måtte rømme ble han skutt i ryggen.