På Østre Skjerven satt samme familie i mer enn 200 år fram til 1830-tallet. På grunn av uheldige økonomiske disposisjoner måtte garden da selges i 1840. Etter et par eierskifter ble garden så i 1850 solgt til Ole Magnussen fra Fåberg. Ludvik Skjerven (fra Vestre Skjerven) forteller at husene den gang lå helt opp under grensen til Mæhlum på høyde med Grande skole. Dette gjaldt også for tunet på Vestre Skjerven Ole Magnussen hadde ressurser og initiativ og bygget et helt nytt tun på den nedre delen av jordene.
Ole Magnussen kom fra Fåberg. I 1842 kjøpte han sorenskrivergarden Onsum. Han var født i Jostuen og kom tidlig ut i handelsvirksomhet. Han drev sitt tømmersalg og annen handel som «den brave og virksomme kjøpmann Magnussen på Vingnes» som det står i boka om Lillehammers historie. Handel med tømmer brakte Magnussen rundt på Østlandet og helt til Trondheim. Han var en flittig brevskriver, og det er bevart en rekke brev til kona og forretningsforbindelser helt fra 1834. Brevene gir innsikt i hans inderlige gudstro og informasjon om hans forretningsvirksomhet. Han opparbeidet seg en betydelig formue og var blant Lillehammers rikeste menn. På Skjerven kastet han seg over alle oppgavene med å bygge opp garden igjen og dyrket opp betydelige arealer.
Ole Magnussen fikk, med kona Ingeborg Christensdatter, 10 barn som fikk svært forskjellig levnedsløp. Den eldste, Mathias Olsen Myrvold, ble urmaker i Kristiania. Hans Magnus utdannet seg til optiker og fotograf. Han var svært språkmektig og reiste som eventyrer til Israel og Egypt. Ole og Tina emigrerte til USA mens Oline tok over Onsum. Syverine giftet seg med Johannes Haugom som var sønn til Christoffer Christiansen, husmann på Skjerven,. De flyttet til Gjøvik og ble boende der. Den nest yngste, Lisa, skulle komme til å gifte seg med den mye eldre gardbrukeren på Vestre Skjerven, Petter Skjerven. Barna til Ingeborg og Ole var også flittige brevskrivere, og mange av disse brevene er bevart.
Det var nest eldste sønn, Christian, som tok over garden ved farens død i 1865. Dette skulle vise seg å bli en ulykke, og i de følgende 100 år gikk det hele tiden tilbake med storgarden. Skog ble solgt og bruk fradelt ettersom økonomien gikk nedover. Etter mange mislykte forsøk på å drive garden ble den solgt ut av familien på 1990-tallet.