Det gamle uthuset

Det gamle uthuset var 50,8 meter langt og 11 meter bredt. I enden mot presteboligen lå den gamle doen knyttet til låven med et mellombygg. I vestre enden kom låvebrua inn i vinkel på låvebygningen. Låven må ha vært sogneprest Peter Bloms verk. I 1882, to år etter hans tiltredelse, viser gardskartet en mange små bygninger der låven ble liggende. Blom har nok ryddet skikkelig opp i dette og samlet alle funksjonene under ett tak.

Endringer i driftsmåten fra 1850

I andre halvdel av 1800-tallet startet en vesentlig endring i måten å bygge driftsbygninger på. Før den tid hadde hvert dyreslag sitt hus, og det var flere hus til fòr og grøde.

Fòret måtte bæres herfra inn til kua for hver dag. Fjøset var i én etasje uten kjeller og kua ble bundet inntil ytterveggen, en rad på hver side. Høy og vann måtte bæres inn til hver enkelt ku. Møkka havnet i en renne bak kua og måtte måkes og bæres ut. Den store endringen som kom var at en samlet alle dyreslagene i ett hus. Dette huset ble bygget høyt og med innvendig kjørebru i hele husets lengde.

Det oppsto da det vi kalte «låvegolv» eller «høygolv» på begge sider av brua. Etasjeskillet over fjøset ble kalt «fjøstrev», og dette utgjorde bunn i høygolvet. Når høyet ble fraktet inn, ble det veltet ned i høygolvene og lagret der. Når dette skulle forbrukes ut over vinteren var det ytterst enkelt å gafle det ned i fòrluken ned i «fòrgangen». Fjøsene ble innredet slik at kua sto med hodet mot fòrgangen. Langsetter denne, på begge sider, lå krybbene, «krubben»,  som kua spiste fra. Denne besto oftest av en renne utført i tegl og en oppbygd kant i front. Når kua skulle ha vann kunne en tømme dette rett oppi renna, og alle kuene på den rekka kunne da forsyne seg. Høyet  ble gaflet oppi krybba. Denne måten å fore på ga mye mindre spill enn tidligere, da kua sto og tråkket i det. Kua sto på «palling», det vil si et plankegolv som kunne byttes ut når det ble for slitt. Bak pallingen var det en renne, «skantil», i golvet med åponinger ned til møkkjelleren. Møkka skulle helst havne i skantilet. Mellom skantilet og ytterveggen var det en gangbane. Mellom pallingen og fòrgangen sto «innredningen», som hadde en åpning som kua kunne få hodet gjennom. Denne åpningen kunne stenges slik at kua holdt seg bak i båsen. Da havnet møkka i skantilet slik den skulle.

Dette var forholdene som mor og far kom til i 1947 da de skulle starte som selvstendige bønder. Fjøset som hadde vært moderne på 1880-tallet hadde gått ut på dato, men fungerte allikevel for et ungt og optimistisk brukerpar.

Vann til dyra

Det å få inn vann nok til alle dyra må ha vært et stort og enerverende daglig arbeid. Om sommeren gikk krøttera ute. Det var bare mjølkekua som var inne om natta.  Det kunne være opptil 40 store dyr, så vannbehovet var stort. I 1850 fikk sogneprest Borchgrevink tinglyst heftelse på Haug for rett til å ha brønn i Lille-enget. Han la ned trerør som ledet vann til et postkar ved fjøset. Før dette måtte vann tas fra brønnen som var like øst for stabburet.

Da var hele prosessen manuell, fra øsing opp fra brønnen til vatning i båsen. Blom fikk i 1899 innvilget lån på 300 kroner på strenge vilkår til å legge inn «jernrørsvannledning». Denne gikk inn i fjøset, slik at hele jobben med inntransporten var borte. Jeg husker at det var en kran i enden på en av krybbene. Den kan ha vært fra Bloms tid. Med den var det bare å fylle bøtter og tømme opp i krybbene.

Fjøset i Bjørnsveen

Tilfeldighetene ville det slik at det i Vardal sto igjen et tilsvarende fjøs til 2015. Dette befant seg i låven på Bjørnsveen som ble bygget i 1888. Det var på sin tid et påkostet fjøs som hadde yttervegger i tegl og stor takhøyde. Dette fjøset hadde nøyaktig samme organisering som det som Blom fikk tegnet. Låven og fjøset var aldri forandret, og innredningen i tre sto som da huset ble bygget.

Enhetslåven

Denne måten å organisere låven og fjøset på viste seg å være svært vellykket sammenlignet med de gamle løsningene. På bakgrunn av dette oppsto begrepet «enhetslåve».Blom fikk i 1883 utarbeidet tegning for nytt fjøs. Dette ble utformet etter de nyeste prinsippene. Det hadde 18 båsplasser for storfe og en binge for kalver. I tilknytning til fjøset lå en «lade», som kunne tas i bruk som fjøs om nødvendig. I laden ble det lagret fòr som det ble gjort på fjøstrevet. Blom fikk i 1883 innvilget et lån på 2.400 kroner i departementet for oppføring av fjøset. Rapporten fra branntaksten i 1929 gir en interessant oversikt over hvordan låven er bygget og hva den inneholdt:

Lade- stald- og fjøsbygning, nr 3 i gl. fn.

Graastensunnermur, dels tømmer og dels bord, binningsverk, tekket med bord og sten, 6 inngange

1ste etasje: Hakkelsrum, terskelade, 2 fòrrum, Fjøs med 23 plasser, gris og sauerum, 2 sæsrsklit avdelte stalde, med 5 spiltoug, vognskur

2nen etasje: forrum, kjørebro, 4 rum og terskelade

Hus på prestegardene ble registrert

I 1894 ble det utgitt ei bok som het «Norges Prestekald». Denne ga en oversikt over økonomiske forhold og bygninger som prestekallene hadde. For Vardal finner vi igjen lånet på 2.400 kroner som Blom tok opp. Han har nok fortsatt vært aktiv på byggefronten, for det nevnes flere hus enn det som er vist på kartet i 1882. Vi finner igjen låven, forpakterbolig, prestebolig, skåle, bryggerhus og tiendebod. Siden 1882 har Blom bygget stolpebod, vognremisse, melbod, vognskur, svinehus og drengestue. Smie og badstue er ikke nevnt. De er kanskje revet og ute av historien. Byggesakene ble nok ikke heftet av hverken kommunale myndigheter eller departement den gangen. Besetningen består av 18 kyr, 6 hetser og 5 småfe. Avlingen er oppgitt til 280 hl blandingskorn, 73 hl bygg, 280 hl poteter og 33 hl erter.

Trett eggsanker

Vi hadde mange dyreslag, ikke minst høner. Disse var frittgående i ordets rette forstand. De gikk helt fritt og fant seg mat og verpeplasser der det passet dem best. I dag kan jeg ikke forstå hvorfor mor og far gjorde dette slik, for det måtte bli manko på både høner og egg med denne praksisen. Jeg syntes at ordningen var glimrende, for det var en fin beskjeftigelse å plukke egg på obskure steder. Jeg overvåket hønene for å avsløre reirene, og fant ut at de elsket å verpe under fòrlåven. Innerst inne, der det var lavest, var det flere reir. Dit var det bare en liten gutt som meg som kunne komme, og jeg fant alltid egg. Jeg husker ikke dette selv, men ble senere fortalt at jeg som fire-femåring en dag ble borte. På en slik gard var mulighetene for å forsvinne, frivillig eller ufrivillig, mange. Leting ble igangsatt, og pulsen var nok høy. Lettelsen var stor da jeg ble funnet under låven hos hønene. Der hadde jeg sovnet på min utrettelige leting etter egg.

Tresking med barnesikring

I østenden av låven, mot presteboligen, lå treskelåven. Far måtte ha skaffet seg eget treskeverk helt fra begynnelsen. Treskeverket var plassert like innenfor åpningen inn til låven, med bakenden ut. Halmen havnet da der det skulle, i halmgolvet. Drivkraften var en stor elektromotor som ble plassert ute på gardsplassen. I låven var det ikke uttak for trefase strøm. Når en stor elektromotor skulle brukes måtte det «henges på tråa». Tilførselskabelen til motoren besto av tre separate kabler som var snodd sammen. For å kunne koble disse til strømnettet ble hver kabel festet til en lang lekt med en kobberklype på. Så var det bare å henge hver lekt på sin respektive tråd. Dette virker primitivt i dag men den gang fungerte det perfekt.

Elektromotorer kunne benyttes over alt der det hang strømkabler i lufta.  Og det beste av alt var at forbruket var aldeles gratis. Overføringen mellom motor og treskeverk var ei bred balatareim. Denne var lang slik at avstanden var fem til seks meter. Som hønene var også jeg frittgående, stort sett. Men når det ble tresket måtte mor og far ha kontroll med hvor jeg befant meg. Den brede reima som blafret og gikk i stor fart var livsfarlig, ikke minst for en nysgjerrig guttunge. Det var ingen som kunne fotfølge meg, så fysiske tiltak ble løsningen. De løste det på den måten at de tok ei hestetømme, som de knyttet stramt nok rundt meg. Denne hengte de på stakittgjerdet utafor gangen, og så var saken løst. Jeg tror ikke de brydde seg om at jeg skrek og bar meg så lenge jeg var trygg. Dette ble en historie som skulle fortelles i mange år framover, til manges forlystelse.

Kreativ takmåking

Mange mente nok at den gamle låven var i ferd med å rase sammen. Til og med Departementet innser dette. I et internt notat i 1946 skriver de at låven holdes sammen med barduner. Særlig kritisk er situasjonen om vinteren, når snøen kunne ligge på låvetaket i minst èn meters dybde. Taket var ikke spesielt bratt, og tekkingen var en blanding av gammel takstein og bordkledning. Det skulle mye til at snøen raste av seg selv, og når nervøsiteten ble for stor måtte noe gjøres. Jeg mener å huske at taket ble måket, men dette tok jo en evighet. Da gikk det langt lettere når de tok i bruk en ståltråd og skar snøen ned. Jeg vet ikke hvor far fikk denne ideen fra, men det var muligens en vanlig praksis. Den var svært enkel. En tok en bunt hesjetråd og klatret opp på taket med denne. Tråden ble tråkket ned i snøen langsetter mønet så langt som en ønsket. Trådendene måtte selvfølgelig ned på bakken, og med en mann i hver ende var det bare å begynne å «sage». For meg så det ut til at dette gikk lett, og da tråden var nesten gjennom kom raset.

Selv departementet forsto at låven var falleferdig

Blom var nok den siste som gjorde noe med låven. Etter hans tid var det kontinuerlig forfall til den ble revet i 1952. For presten og tilsynet var bygningens tilstand stadig tema, og det ble mast på departementet i tide og utide om ny låve.

I 1940 var det kommet signaler fra departementet at bygging av nytt uthus kunne forberedes. Det ble sendt ut anbudsinnbydelse med frist 26. mars. Det vites ikke om det kom inn noe anbud, men helst stoppet krigsutbruddet det hele. Dette var kanskje foranledningen til at herr Skaset fra departementet kommer seg ut på tur 4. april 1940. I rapporten fra turen skriver han: «Det gamle uthuset er nå meget skrøpelig og truer med å falle ned, skjønt materialene i det viste seg å være forbausende gode. Fjøs og stall var forbausende tørre, men det var da også full besetning med 24 voksne dyr og 5 hester».

Det er nok fortsatt bevegelse i saken for 7. juni 1940 sender synsnemnda ved Nils Gillerhaugen og Iver Øksne brev og til departmenetet. Her påpeker de at fjøset et i «miserabel forfatning» og anmoder om fritak for å holde besetning kommende vinter. Departementet har nok så bedt om redegjørelse fra kompetent hold. Landbruksskolestyrer Tollersrud har vurdert forholdet og anbefaler at det holdes dyr i fjøset denne vinteren. Departementet avslår henvendelsen om fritak og meddeler dette til sogneprest Redtrøen 23. desember. Brevet er da betryggende sent ute, så avslaget er vel helt unødvendig.

Ørkenvandringen er over

Det var synsforretning i 1946, men vi kjenner ikke konklusjonene fra den gang. Den 5. juli 1950 ble det på ny holdt synsforretning. Synsnemda vurderer uthuset slik: «Om uthusbygningen er kort å si at den er så falleferdig at den når som helst kan ramle ned helt eller delvis. Avlingen farer ille i låven, og dyrene fryser der om vinteren». Jeg kan huske at låven på nedsiden var støttet opp av lange tømmerstokker. Dette gjorde inntrykk på mange, og det var mye snakk i bygda om denne låven.

For å påskynde prosessen med å få tillatelse til å bygge nytt uthus er også ordfører Andreas Nordland engasjert. I et støttebrev for saken skriver han blant annet følgende: «Gården har i lengre tid vært uten besetning, og det er ikke bra. Avlingen må nærmest lures inn på låven. Tak og vegger er i så dårlig forfatning at det er meget vanskelig å få berget avlingen til den blir solgt. Prestegården uthus er vel det dårligste som er i bygden, og vi vil så sterkt vi kan henstille til det ærede Departement å ta saken under alvorlig overveielse, slik at bygging kan påbegynnes i høst». Det kan ikke være riktig at garden var uten besetning. I rapporten fra synsnemnda samme år antydes det imidlertid at besetningen er redusert, men ikke fraværende. Det virker helt usannsynlig at det skulle være mulig for mor og far å klare seg på garden i lengre tid uten å holde dyr. Men i 1950 var ventetiden over og departementet ga tillatelse til byggestart.