Da vi kom til Prestegarden i 1947, sto et gammelt bryggerhus i søkka øst for presteboligen. Dette hadde to avdelinger, en for presten og en for forpakteren. På kartet fra 1882 er bryggerhuset med, men om det er det samme er ikke mulig å fastslå. Sogneprest Peder Lundh skriver i kallsboka i 1810 at bryggerhuset «blev ombygget og tækket». Det er ikke usannsynlig at det var det samme som sto der i 1947. Synsforretningen i 1950 fastslår at huset er meget gammelt og helt falleferdig. Det har jordgolv og bordkledning på taket. De viser til synsforretning i 1946 som nok kom til samme resultat.
Sogneprest Bjelland tar affære
Sogneprest Bjelland var opptatt av saken. I et brev til departementet 22. august 1950 beskriver han bryggerhuset som «helt falleferdig og ødelagt fra grunnen av». Han kan fortelle at «vask av tøy må foregå på de respektive kjøkkener og koking av grisematen kokes på kjøkkenet i forpakterboligen». Han har fått tegnet nytt hus, og kostnadene er beregnet til 5.930 kroner. Han skal selv administrere byggesaken. Departementet avslår søknaden under henvisning til mangel på midler. I 1951 er den nye låven ferdig, og det har blitt noen materialer til overs. Bjelland mener at disse kan benyttes til bryggerhuset. Dette vil senke byggekostnadene, og han har dessuten solgt honved for 1.179 kroner. Skjæring av materialer til låven foregikk på stedet så honveden var «overskuddet». Bjelland foreslår å benytte pengene til bryggerhuset, og ber på nytt om tillatelse. Også denne gangen ble det avslag. Bryggerhuset ble allikevel bygget og jeg mener at dette skjedde i 1952.
Tomta hvor det gamle bryggerhuset hadde stått lå nedi et dypt søkk. Da det nye skulle bygges ble det fylt opp vesentlig slik at terrenget kom i høyde med hagen til presten. På sør- og østsiden ble det da en stor høydeforskjell. Her ble det satt opp en flott mur av grov kalkstein fra muren på det gamle fjøset.
Interessant byggeprosess
Lesking av kalk
Jeg var seks år og hadde nå mye lettere tilgang til en byggeplass enn jeg hadde hatt ved den nye låven. Ved bryggerhuset kunne jeg operere uten foreldretilsyn, og jeg elsket å følge med på hva bygningsarbeiderne drev med. Veggene i huset var murt i betongstein. Denne hadde hulrom som skulle fungere som isolasjon. Murerne den gang hadde ikke tilgang på mursement som nå. De måtte derfor lage mørtelen helt fra grunnen av. I mørtelen må det til kalk, og denne måtte være lesket.
Den uleskete kalken kom i små tretønner som ble fylt opp i et lavt trekar som lå på bakken. Deretter ble vann tømt over under omrøring. Kalken kokte nærmest, og etter hvert dannet det seg lesket kalk som kunne blandes i satsen. Ulesket kalk er farlig når den reagerer med vann. I første omgang blir den sterkt etsende, før den går over til å bli kalk som kan brukes. Dersom en skulle være så uheldig å få ulesket kalk i øynene, kunne resultatet bli helt fatalt. Jeg overvåket dette arbeidet men fikk sterke advarsler om farene. Dette fungerte nok slik det skulle, og ingen skader oppsto. Mørtel som er laget på denne måten avgir en spesiell lukt. Når jeg senere, en sjelden gang, kunne kjenne denne lukten var minnet om bryggerhuset det første som slo meg.
På skattejakt
Når arbeidsfolkene hadde fri var det enda mer spennende å utforske byggeplassen. Letingen etter skatter pågikk kontinuerlig. Det viktigste jeg fant var spiker som var mistet på bakken langs veggene. Som oftest var den ubrukt og rett, og for meg representerte dette store verdier. Jeg ble for øvrig aldri klok på at folk ikke tok bedre vare på spikeren. Når jeg i andre sammenhenger ble avslørt etter å ha forsynt meg av fars spikerpakker tydet reaksjonene på at det var uhørt å sløse med dyrt innkjøpte varer.
Vibroblokk
Betongsteinen, av produsenten på Dokka ble kalt Vibroblokk, som ble brukt i veggene viste seg å ikke være vellykket, og det oppsto tidlig frostskader. På seinhøsten, når slaktinga pågikk, ble det kokt store mengder vann. Jeg husker at vi hadde et stort kokekar i galvanisert stål. Dette sto på bein og hadde innebygd ovn. Dampen trengte inn i kalde vegger og seinere frost sørget for å ødelegge murveggene.
Også dette bryggerhuset var delt i to avdelinger, en for presten og en for oss. Prestens avdeling ble så vidt jeg husker aldri brukt til formålet, men ble benyttet som lagerplass.
Sterke minner fra slaktingen
Mine sterkeste minner fra bryggerhuset er slaktingen. På senhøsten skulle det slaktes for å sikre mat gjennom vinteren. Det ble slaktet ku, gris og sau, og det meste var jeg med på. Jeg hadde ingen aktiv rolle men var bare tilskuer. Far hadde lært seg slakterfaget, og det hendte at han også tok på seg oppdrag hos andre. Hjemme gjorde han selv alt slikt arbeid, men måtte ha hjelp av en voksen kar i tillegg. De dyra som skulle slaktes var de som jeg hadde hentet på beite, stelt og lekt med gjennom hele sommeren. Det var derfor sterke følelser i sving når dyra måtte dø. Det var enklest med grisene for de hadde jeg ikke så utstrakt personlig kontakt med. Avlivingen skjedde med en slaktemaske. Dette var en solid jernsylinder som kunne skrues opp. I løpet ble det plassert en patron med blykule. Far oppbevarte slaktemaska på «køtte» og mente vel at dette var betryggende. Det var det slett ikke for jeg inspiserte våpenet med jevne mellomrom. Jeg var veldig fristet men turte aldri å ta med meg slaktemaska ut for testskyting. Med erfaring fra slakteprosessen forsto jeg hvor farlig redskap jeg hadde i hendene. Når dyret skulle slaktes ble slaktemaska plassert midt i pannebrasken. Et slag med ei klubbe fikk skuddet til å gå av. Under denne prosessen måtte medhjelperen holde dyret i stramt tau slik at det sto rolig. Hvis det var gris som ble slaktet, hylte denne i dødsangst, noe det var all grunn til. Når dyret stupte var det om å gjøre å finne hovedpulsåra i halsen og tappe blodet. Det å ta vare på blodet var kvinnejobb, og som regel var det mor som hadde denne. Blodet fosset ned i en bøtte, og det måtte til kontinuerlig omrøring. Dette måtte gjøres til blodet var nedkjølt, og hvis ikke så ville det levre seg og bli ubrukelig.
Oppgave også for en liten gutt
Selv om slaktingen var trist kunne det være interessant å være med på skolling av griser. Da ble jeg nemlig betrodd èn jobb. Jeg sto med en stor kaffekjel med glovarmt vann og tømte på der som det skulle skolles. Vannet var varmet opp i et stort kokekar beregnet på koking av poteter til dyrefor. Far hadde en stor skarpslipt morakniv med rødt skaft. Med denne skrapte han busta av. Så ble grisen hengt opp etter bakbena i ei talje som hang i en tykk takbjelke.
Oppland Arbeiderblad 5. september 1950
Så ble grisen sprettet opp og innvollene tatt ut. For meg var dette anatomiundervisning, fullstendig realistisk. De delene av innvollene som skulle brukes, ble omhyggelig tatt vare på. Det var viktig å ikke skade vomma, for da kunne innholdet ødelegge det som skulle bli mat. Tynntarmen ble tatt ut, rengjort og saltet. Seinere skulle dette bli pølseskinn.
Når store, fine dyr som ku eller okse var det verre å se på. For ikke å snakke om kalv eller sau. Ofte hadde vi lamunger som ble foret opp med tåteflaske. Disse ble så tamme at de fulgte oss som ei bikkje hele sommeren. Når slik slakting skulle skje orket jeg ikke å se på.
Bryggerhuset ble etter hvert mindre og mindre brukt, og et alt for tidlig forfall fikk herje. Huset ble revet, og i nyere tid er tomta blitt benyttet til garasje