Vann har alltid vært en forutsetning for bosetting. Gode og sikre vannkilder så nær husene som mulig, var avgjørende. Ikke minst skulle det svært mye vann til dyrene i den tiden de sto inne. På gardene før var det derfor ofte både ”husbrønn” og ”fjøsbrønn”. Det kunne også være en gardsdam, hvor dyrene hadde selvbetjening. Bosettingen, eller garden, måtte sikre seg vann ellers så truet det muligheten til å leve der. I de første tider med bosetting var ikke dette noe problem, fordi det var plass nok til alle. Hver gard beslagla et stort areal hvorav kun en liten del var oppdyrket. Utviklingen førte til at stadig mer jord ble dyrket opp, og arealene som gardene rådde over ble mindre gjennom deling. Den vannkilden som garden hadde hatt kunne bli liggende på arealet til naboen. Da var det viktig å sikre seg rett til dette vannet gjennom tinglyste avtaler. Hvis naboen skapte problemer med vannforsyningen ville rettssamfunnet støtte rettighetshaveren. Når det ble vanlig med vannledninger som tålte trykk, kunne vannkilden ligge langt inn i dyrket mark hos naboen. På bygda finnes det slike forhold over alt og rettsprinsippene er fra gammelt godt utprøvd.
Les om brønner og vannforsyning nedenfor:
Den første brønnen i Prestegarden
Kongen finansierte vannledning for sogneprest Blom
Ikke så farlig med litt sprøytevæske
Tilbake til en dag i mai 1959