Blåkollen

Blåkollen består av knudrete fjellknauser med gras imellom og et lite jorde på en kolle. Det er nærliggende å tro at det dreier seg om den blå kollen, men hvorfor skulle den være «blå»? Det kan jo også tenkes at opphavet er blomsterplanten blåkoll. Den er en liten lilla blomst med hårete stilk og finnes i rikt omfang nettopp her. Det vesle jordet på Blåkollen er en rund haug som helt tydelig har vært dyrket med hesteredskap i tidligere tider. Gjennom mange års bruk har det dannet seg åkerkanter på tre sider som framstår som markerte hyller i terrenget. På grunn av den begrensede størrelsen og vanskelig tilgjengelighet var det aldri noen interesse i vår tid for å dyrke noe på denne flekken. Den ble liggende som et beite helt uberørt av påvirkning av maskiner og moderne jordbearbeiding. 

En eventyrverden for oss barna

Over Blåkollen lå det en egen aura av positive opplevelsesmuligheter og litt mystikk. I motsetning til de andre beitene var Blåkollen åpen, lys og vennlig, og himmelen var høy. Vi kune se hele dalen, helt ned til Mjøsa og hele baklia med den mørke skogen. Vi var ikke langt hjemmefra men likevel fjernt fra verden.

For oss barna var dette en eventyrverden og Marie skildrer det slik:«Jeg var mye på Blåkøll og i Styggdalen, ofte aleine, men det hendte at jeg lekte der med Synnøve (Frydenlund) og kanskje Gerd (Sollien). Jeg likte å se etter blomster. På Blåkøll var det både gullstjerne og marianøklebånd, nydelige gule blomster som kom tidlig på sommeren, kanskje våren. Jeg bygde hytte der og husker jeg kunne sitte der og drømme meg bort. Jeg var ganske engstelig for de «ville» partiene rundt bekken og skråningen ned mot «juvet» der bilvraket hass Harald (Marthinsen) låg. Bare det skapte uhygge i meg. Men jeg minnes med glede blomsterenga på sjølve kollen. Slike grønne beitebakker er fortsatt noe av det vakreste jeg veit.

Jeg lekte i Styggdalen også. Det var litt skumlere. Det var mørkere og villere nedi der, men varmt, lunt og spennende. Jeg lekte torg, fant planter som var torgvarer. Hyllebærklasene ble tomater og løvetannblader ble salat.I Styggdalen vokser en busk som heter korsved. Den har jeg ikke sett mange steder. Den har så vakre blomster, og de kunne fint være blomkål i mitt grønnsaksutvalg. Jeg plukket også nøtter i Styggdalen. Stiene mellom buskene nedover bakkene var spennende veier inn i skyggene. Jeg hadde det fint i mitt eget selskap i Styggdalen».

Da jeg ble større, skulle jeg samle planter til skoleherbariet,først på barneskolen, seinere på realskolen (tror jeg) og på gymnaset. På gymnaset skulle vi ha 150 planter, og da var det fint å ha grøftekantene og beitene å leite i. Jeg var alltid seint ute med å samle plantene jeg trengte.  Derfor måtte jeg stadig saumfare  grøftekanter og beiter. Men jeg oppdaget mange planter på den måten. Jeg husker spesielt at jeg fant ei grasplante ved bekken som heter skogsivaks. Den er veldig vakker, grønne, slanke blader og en grønn, buskete blomsterklase. Ellers husker jeg særlig gullstjernene flere steder på prestegården, bak utedoen og bortpå Blåkøll. Blåveis fantes ikke. Det syntes jeg var dumt, men vi hadde et blåveisstelle bortved den gamle Børstadslåven nedafor Søsterheimen. Det var gjevt å gå dit tidlig på våren.»

Bjørg har også minner om Blåkollen: «Blåkollen var en idyllisk plass slik jeg husker beitet. Når vi skulle bevege oss litt utenfor gårdsplassen, var det koselig å gå dit og slå seg ned på den store steinen i sola, med eller uten niste. Det var en stor begivenhet at både mor og far kunne være med på piknik der.På flyfotoet kan man se at det rett ovenfor dette «jordet» ligger en stor stein. Denne er flat og firkantet som en bordplate og fungerte som sådan når vi skulle ut på piknik. Der var det fast samling for oss sammen med familiene i Lunne og Frydenlund-gardene når St. Hans skulle feires. Vi barna boltret oss på alle stier og i gjemmesteder som beitedyra hadde skapt».

Mot høsten var Blåkollen stedet for å plukke nøtter fra hasselkjerrene og å fange trost i «snuru». Knut (Sollien) var spesialist på dette, og han lærte meg kunsten å lage disse «snuruene» av myke rognekvister og snarer av hestetagl. Røde, modne rognebær var åtet, og trosten lot seg forbløffende lett lure. På den tiden var dette en måte å høste av naturen uten tanke på at dyr ble påført lidelse.

Hyttebygging

Hyttebygging foregikk på Blåkollen hele sommeren, og dette førte til klager av ymse art fra far. Vi burde bruke tiden mer nyttig, og vi forbrukte ofte dyrebare materialer og spiker. De siste var som regel resirkulert og rettet så det kunne ikke bety rare kostnaden. Når det foregikk byggearbeider, som da ny forpakterbolig ble bygget, var jeg hele tiden på utkikk etter spiker som var mistet. Dette betydde et kjærkomment tilskudd til byggeprosjektene. Et annet ankepunkt mot byggevirksomhet på beitene fikk jeg ganske klar forståelse for. Vi ble innprentet at spiker ikke måtte ligge igjen på bakken der hvor det beitet dyr. Kua var effektiv til å «sleike» graset i seg men ganske dårlig til å sortere foret. Det hendte derfor at kua fikk «skart», det vil si spiker eller andre skarpe gjenstander i vomma. Hvis man var heldig klarte dyrlegen å operere ut dette, men ofte måtte kua slaktes.

Etter at jeg hadde flyttet ut ble det demonstrert hva dyrleger kan klare for å redde dyr. En av kuas fire mager heter løypen. Hos den aktuelle kua hadde løypen vridd seg. Det ble en forstoppelse og noe måtte gjøres. Dyrlegene Kjell Kongsengen og Sjur Ødegaard visste råd. På samme måte som å operere ut «skart» gikk de inn i kua indre, en fra hver side. Sammen klarte de å snu løypen på plass igjen. Operasjonen gikk bra, men løypen vred seg igjen senere. Det måtte ny operasjon til, og nå hodlt det. Kua hadde et greit liv videre og fikk en «naturlig» død, dvs. den ble slaktet.

 Selvstudier i naturens verden

På alle beitene var det mange arter trær og busker, og vi lærte oss særegenhetene ved disse bedre enn vi kunne gjort i noen naturfagtime. Forekomstene varierte med grunnens beskaffenhet, lysforhold og  høydekoter.og Blåkollen fikk sitt utvalg. På flyfotoet er det lett å se at landskapet ennå ikke er preget av gjengroing. Beitetrykket og vedhogst sørget for at de åpne flatene var flere og større. Øverst på «jordet» kan ses noen unge grantrær. I dag står fortsatt to av disse, og de har fått utfolde seg fritt, uten konkurranse. Den nederste kransen med greiner ligger helt ned på bakken og sørger for å holde unna alle andre vekster på et 30 kvadratmeter stort areal. Dette er en av granas egenskaper, og overalt i tett granskog er skogbunnen helt død.

Gran

Jeg husker at det var stas når grana blomstret og vi kunne plukke «rødkongler». Når frøene var modne var det noen som var flinke til å plukke kongler og hadde en liten biintekt på dette. Seinere har jeg lært at grana bare setter frø hvert 4. til 7. år så det var vel ikke lett å få så mye penger ut av det. Grantrærne var fine å klatre i. Som regel var det trostreir som måtte sjekkes, og det gikk ofte ut over bestanden. På unge grantrær kunne vi ta toppene for å lage «turu». Når en spikker av stammen rett under øverste kransen med greiner oppstår det et emne til et røreredskap, en form for visp. Når barken blir flekket av og greiner og toppen kuttet til får man et utmerket kjøkkenredskap. Naturlig nok var det ikke populært at vi tok disse toppene for det ungetreet ble jo ødelagt. Det beste var å passe på å finne emner der hvor det var hogst.

Bjørk

Bjørka likte seg ikke så godt på Blåkollen men noen majestetiske trær var det. Jeg tror at grunnen enten var for tørr eller for våt, og unge skudd ble tatt av beitedyra. Ospene hadde det likedan. og vi så ikke mange av dem. Vi lærte oss til å ta never av bjørka for å ha opptenningsmateriale eller emne, «vørkje», til ett eller annet formål. Jeg vet ikke om de store bjørkene jeg husker var spart til noe spesielt formål. Det var jo slik at alle garder selv skaffet materialer til redskap og møbler som skulle lages. Dette var alltid bjørk som ble kløvd til grove planker og lagt på låven til tørk. De skulle de ligge i mange år før de kunne benyttes. I tidens fylde kom den omreisende finsnekkeren og laget det som man hadde behov for. Han bodde da på garden hos familien til jobben var gjort.

Or

Den tresorten som var mest villig og vokste nærmest som ugras, var oren. Den var ikke verdsatt til noe som helst, ikke en gang til ved. Vi fant tidlig ut at når barken ble fjernet på kvister og stammer, så ble sevja etter kort tid rød. Hvis vi gnog på dette ble vi røde i munnen og på tennene. Ved passende anledninger kunne dett inngå i pynten for å opptre som indianer.

Hassel

Hasselbuskene var attraktive av flere grunner. De var merkelige, med mange slanke stammer som vokste rett opp fra bakken fra felles rot til en bukett. De hadde evnen til å danne alleer og huler med greiner og bladverk. Det gikk an å finne på mye moro her, og hasselen velsignet oss i tillegg med nøtter som vi var ute etter om høsten. Veden var finfibret og jevn og måtte ha egnet seg til skaft til redskap og lignende. For oss var det lett å finne emner når vi skulle lage oss utstyr for å skyte med pil og bue.

Hegg

Heggen fant alltid et sted å vokse men det måtte være fuktig nok. Det forundret oss at greinene kunne slå ny rot når den ble liggende nedtil bakken. Heggekjerrene besto av mange stammer, og når de ble liggende inntil en stor stein kunne den tilpasse seg steinen som en slange. Det var ikke lett å hogge slik ved uten å skade redskapen. Heggekjerrene vokste seg oftest til ugjennomtrengelige kratt som hverken dyr eller mennesker kunne forsere. Heggebærene var attraktive for oss når de ble modne på ettersommeren. Smaken er god men ettervirkningen ikke så positiv. Når bæra var spist og stenen spyttet ut igjen kjente vi at vi hadde et slags belegg i munnen, vi ble «kokjine» som vi sa. Det var nok ikke skadelig men litt ekkelt. Heggen har den egenskapen at den tåler fremmedlegemer som for eksempel spiker som ble slått inn. Hvis vi for lettvinthets skyld hadde brukt en heggestamme for å holde et gjerdebord, så kunne stammen innkapsle så vel spiker som bord. Enkelte stammer vokste seg høye og tykke før de ble tatt til ved. Det hendte at vi fant igjen grov spiker midt inne i en kubbe ved kapping og kløving med ødelagt verktøy til følge. Det kunne da oppstå beskyldninger om ansvarsforholdet men det var vel av de mindre episodene.

Rogn

De rognetrærne som fantes var ikke så mange og de holdt seg litt for seg selv. Veden er jevn og fin som hos hassel og egnet til redskap og annet utstyr, «embo». Når det skulle lages selepinner måtte rogn benyttes for dette ville beskytte hesten mot angrep fra de «underjordiske». Det er et faktum at selepinnene ble laget av rogn. Jeg tror imidlertid ikke at noen var overtroiske selv om vi ofte hørte om dette. Rogn skulle også brukes i rivetinner. Grunnen til dette  var nok ikke overtro men at veden var seig og lett å spikke til.

Selje vokste i alle åkerkanter og var attraktiv på seinvinteren. Da var det om å gjøre å få plukket den første bukettten med gåsunger og få den med hjem til kor. Den var et symbol for våren som var i anmarsj og inngikk som regel i påskepynten med gule kyllinger og bånd avkreppapir.

 Bikkjebett

Innenfor det området som vi kalte Blåkollen var det ei lita grasslette som var inngjerdet. Det lå litt øst for der gapahuken står i dag. Jeg ble fortalt at på dette stykket kunne Haug høste første grasavlinga, og så kunne Prestegården bruke det som beite resten av sesongen. De kalte det et «bikkjebett», noe som skulle være en erstatning for en skade ei bikkje hadde beått mot en person fra Prestegården. Hørstadjordt skulle også være et «bikkjebett». I ettertid har jeg fortått at det som også ble kalt «hundebett» var uttrykk for et oppgjør eller en kompensasjon for et salg eller et annet forhold uten at det hadde med ei bikkje å gjøre.

I nyere tid har jeg kommet nærmere en løsning på mysteriet. Dette arealet hørte inntil 1950 til Haug. Da ble det avholdt en stor jordskifteforretning mellom Prestegården og Haug. I dokumentene fra denne saken forekommer navnet «Lille-enget», og det er selvfølgelig denne flekken med gras. På østsida lå et stort myrlendt område som far etter hvert fikk dyrket opp. Her lå det en brønn, (jeg mener at det var to), på Haugs grunn, som Prestegarden hadde rett til å ta vann fra. Heftelsen som Haug hadde for dette forholdet måtte slettes, noe Nils Gillerhaugen påpekte i et brev. Prestegarden hadde altså en rettighet på Haugs grunn, men hva som var bakgrunnen for dette vet vi ikke. Inngjerdinga forsvant etter utskiftingssaken. Imidlertid kan dette fortsatt ses på et flyfoto fra 1951.

 Bjønnkødd

John og jeg reparerte gjerder på Blåkollen. Vi var vel ikke så nøye med å holde arbeidet i gang hele tida, men fant på noe innimellom. John lurte på om jeg ville lære å slå «bjønnkødd». Jeg var selvfølgelig med på leken og John satte i gang. Han fant en grov trestamme som lå nede og hogg et kraftig V-formet hakk på tvers i denne. Hakket lå på skrå og pekte oppover. Han hogg så av en ca. fire centimeter tykk stamme av or, «ørder». Denne kappet han opp i biter, ca. ti centimeter lange. Disse ble skråhogget i enden og lagt ned i hakket på stammen. Så tok han øksa og smelte til den skrå enden på pinnen og denne fløy 40-50 meter. Pinnene måtte være av fersk or slik at sevjen smurte veden mot barken. Det var best å holde seg på rette sida av stokken for utgangshastigheten var stor. Etter dette slo vi «bjønnkødd» bestandig når vi var på Blåkollen. Jeg var forsiktig med å fortelle om dette så mor skulle kunne høre det. Jeg tenkte hun ikke ville like å få høre at vi bedrev en aktivitet med et så belastet navn. Den sikkerhetsmessige siden var det ikke så nøye med.