På dette flyfotoet fra 1957 ligger bekken fortsatt åpen nedover jordet
Bekken som kom fra Haug gikk mellom jordene ovenfor husene. I hestehagen, på oversiden av den gamle vegen, må kverndammen ha ligget. Det var også her sogneprest Borchgrevink i 1850 omtaler gåsedammen. Bekken fortsatte nedover mellom Stormølla og Badstuåkeren før den forsvant ut over de flate jordene i Lunne og ut i Vesleelva. På flyfotoet fra 1959 ligger disse bekkefarene som udyrkede striper. Bekken ga oss barn muligheter for rike opplevelser, spesielt om våren. Når snø og is begynte å vike var bruset fra vårbekken forlokkende for foretaksomme smågutter. Det var spennende å følge med på at isen ble brutt opp og at bekken vokste. Ved hjelp av små hender ble vatnet forsøksvis ledet hit og dit ved å grave små grøfter. Demninger måtte bygges for å få større vannpeil. Dybden måtte sjekkes ved vasse uti med gummistøvlene, oftest til det rant over. Hver vår ble det også bygget vannhjul som fungerte helt herlig med de rikelige vannmengdene.
Den perioden som vi hadde gleden av vårbekken ble som regel kort. Våren kom som oftest brått og når snøen var borte var bekken plutselig på sitt normale nivå. Mine tidligste minner om bekken var at vannet, utenom flomperioder, var rent. Jeg kan huske at når vi drev med slåttonn nede i de bratte jordene var det enkelt å leske seg med klart vann fra bekken. Til tross for intensivt jordbruk et par kilometer oppover tror jeg ikke at bekken var forurenset i betenkelig grad. Dette skulle komme til å forandre seg få år etter at den nye driftsbygningen sto ferdig.
Forurensningen av bekken starter
Luting av halm
På Prestegården ble det fra tidlig på femtitallet lutet halm som fór til dyra. Jeg tror ikke lutingsanlegget var inkludert da låven ble bygget men at det kom noen år senere. De to kummene som utgjorde anlegget lå i griseavdelingen, i forlengelsen av forbrettet. Det opptok plassen for en grisebinge, og det var laget luke i fjøstrevet for nedslipp av halm. I veggen mot fjøset var det slått på en åpning for å kunne gafle halmen rett inn på forbrettet.
Luting ble populært etter krigen og var et stort framskritt for å kunne utnytte halmen vesentlig bedre som forressurs. En stor bestanddel i halmen er cellulose som er bundet av lignin. I ubehandlet tilstand er halmen lite fordøyelig for kumagen. Luting av halmen brøt ned ligninet, og fórverdien kunne da sammenlignes med gras lagt i silo, surfor. Prosessen besto i å fylle kummene med halm og så tråkke dette godt. For å forhindre at halmen skulle flyte opp ble det lagt på noen bordgrinder som belastning. Stoffet som skulle løse opp ligninet var lut som var laget av kaustisk soda, NaOH, oppløst i vann. Luten ble pumpet over halmen i kummene til alt lå i væsken. Før dette skjedde måtte det strøs på noe kaustisk soda over halmen for å kompensere for tapet av lut i forrige omgang. Jeg mener at vi lot halmen ligge i lut i ett døgn før vi tok den opp igjen. Når luten var tappet av måtte halmen skylles ved at kummen ble fylt opp med rent vann. Når skyllingen var ferdig, ble dette vannet tappet rett i avløpsanlegget. Det må ha blitt brukt flere kubikkmeter vann hver gang slik at det var betydelige mengder som havnet i bekken. Behovet for vann var så stort at det ble anlagt ny brønn nedenfor Kirkenær. Da halmlutingen begynte ble selvfølgelig vannkvaliteten umiddelbart ødelagt og det ble slutt på å drikke fra bekken. Situasjonen ble ikke bedre av at tilsvarende utslipp kom fra Haug i samme bekken.
Risikabelt barnearbeid
Etter hvert ble også avløp fra siloen og bolighusene lagt til bekken som ble en åpen kloakk. I 1959 var nok avløpet fra presteboligen allerede ført ut i bekken. Den nye forpakterboligen sto ferdig dette året og ble tatt i bruk på sommeren. På flyfotoet kan man se traseen for kloakkavløpet som går ut i bekken. Det som skjedde var en effekt av utviklingen i landbruket, noe som selvfølgelig for oss var en framgang. De miljømessige konsekvensene var ikke i fokus. Vi godtok disse som en pris for framgangen som vi hadde glede av på andre måter. Det var heller ikke ansett å være så farlig å håndtere farlige stoffer. I siloen brukte vi maursyre og kaustisk soda ble benyttet til halmluting. Det eksisterte heller ikke noen nedre aldersgrense for dette arbeidet. Smågutter den gang gjorde arbeid som man i dag ikke får utføre uten god opplæring og omfattende beskyttelsestiltak.
Slik ble hendene seende ut etter arbeid med maursyre og kaustisk soda
Gjenlegging av disse bekkene var et tiltak som var viktig for bruken av jordene. Dette innvant fruktbare arealer og gjorde det mulig å gjøre onnearbeidene mer effektivt. I tilsynsrapporten fra 1968 er dette nevnt som et planlagt tiltak. Fire år etter, i 1972, er dette oppe på nytt. Begrunnelsen som da blir brukt for å gjennomføre dette er ubehaget med den åpne kloakken nedover jordet. Far sørget etter hvert for å legge denne bekken i rør, og da merket vi ikke lenger noe til forurensningselendigheta. For Vesleelva ble situasjonen derimot verre, da forurensningene enda raskere og mer uhindret kunne renne inn i elva. For vassdragene i distriktet, og spesielt Mjøsa, var imidlertid situasjonen kritisk. I 1973 kom den første Mjøsaksjonen som ryddet opp i det verste og gjorde folk flest bevisste på nødvendigheten av miljøvern.
Tilbake til brønner