På gardskartet fra 1882 er det tegnet 18 hus på Prestegarden. Alle disse ligger på platået der husene nå ligger. 12 av disse ligger i en klynge mens tre ligger mot Børstad. Det øverste av disse, mellom Preststigen og Børstadjordet, er den gamle tiendeboden. Huset nedenfor ved vegkrysset er smia, mens badstua ligger til høyre for denne igjen, ved krøttergutua på Børstad. Mange av husene var tekket med flis og ytterst brannfarlige. Hus hvor man brukte sterk varme, som smie og badstue, måtte derfor plasseres i god avstand fra brennbare tak. Jordet nedover, mellom Børstadgutua og bekken, heter derfor Badstuåkeren.
Vertikalfoto 1959 Badstuåkeren
Den er litt mindre enn Stormølla, men på østre siden er den minst like bratt. Nede ved gjerdet mot Lunne er det rimelig helning, likeledes langs bekken. Når vi høstet kjørte vi vanligvis rundt jordet, og med høyremontert redskap måtte vi kjøre med sola. På Badstuåkeren passet dette bra, og vi kom ikke like ofte opp i trøbbel som på Stormølla. Hvis det var mulig å komme seg velberget ned på østsiden, kom vi alltid opp igjen ved bekken.
Tungt for hestene
Far lesser høy. Bildet er tatt på Bjelbøle i Ø. Slidre der far var gardsbestyrer 1943-1946.
Før det kom traktor på garden 1 1953 skjedde alt arbeid med hjelp av hest. I de bratte jordene var det ikke lett for hverken hest eller kjørekar. Det ble som oftest tunge turer oppover lange bakker med høyvogn i slåttonna. På turen måtte hesten få litt hvile. Det var ikke lett når lasset bare ville nedover igjen. Far fant en løsning på dette. Han tok en kort staur som han hengslet bak på høyvogna. Så lenge det gikk framover hang denne bare etter. Når det ble stans kunne hesten slippe lasset litt tilbake. Da holdt stauren vogna slik at hesten kunne få litt hvile.
Høsting i medbakke kunne være farlig
På siden mot Børstad har jordet det bratteste partiet, og det heller litt østover slik at en føler at traktoren arbeider seg ut i skråningen. Når det skulle høstes var det ofte slik som på Stormølla, at vi kjørte i skåret nedover og tomt opp igjen. Da det ble populært å dyrke raps, sådde far dette nedenfor låven. Slik grøde tåler sterk gjødsling, og her lå det til rette for rikelig dosering, rett utenfor møkkjelleren. Avlingen var derfor enorm, og jeg syntes at rapsen var like høy som meg. Den erfaringen som far og andre hadde opparbeidet gjorde at de tok fornuftige disposisjoner når arbeid skulle gjøres. Operasjonene var ikke så hasardiøse som de kunne se ut til for utenforstående. Når rapsen høstes blir formassen i tilhengeren svært tung, og tilhengeren skyver tilsvarende på i medbakke. Som oftest er jorda der rapsen vokser våt og sleip. Med en liten traktor med bakhjulsdrift er det ensbetydende med trøbbel å setter ut over denne bakken uten spesielle forholdregler. Løsningen som de valgte var å bruke en tilleggstraktor bak som «brems». Denne hadde kjettinger og belastningslodd, og klarte å holde igjen. Når traktorene var nede ble «bremsen» hektet av, og de kjørte opp igjen hver for seg. Metoden var ressurskrevende, men sikkerheten var ivaretatt og rapsen ble høstet.
Tresking fra hesje
En gang tresket vi fra hesjene på dette jordet. Det var jeg som kjørte Buster’n og parkerte denne ved hver hesje. Hesjene sto på tvers av hellinga, og skurtresker og traktor ble parkert i samme retning. Jeg steg av for å være med på den manuelle jobben, og traktoren passet seg sjøl.
Tresking ved hesjen. Kornband tas av hesjen, skjæres opp og mates i skurtreskeren.
Alt gikk bra. Avlingen var god, og vi fikk alt i hus. I ettertid tenkte jeg på at det eneste som sikret traktoren fra å reise til Lunne var bremsen på traktoren. Buster’n hadde separate bremser for hvert bakhjul og disse var koblet sammen med en liten slå, slik at de fungerte sammen. Når traktoren skulle parkeres, ble bremsen låst ved at det ble slått over en liten stålskive som grep inn i noen hakk. Denne skiven hang helt løst, uten fjærbelasting, og bremsen kunne utløses med et trykk på pedalene. Jeg tenkte at det skulle ikke mye til før dette kunne ha skjedd med traktoren som sto der og hoppet. Hele skyssen ville vært på god tur nedover bakken, før far hadde rukket å skrike «skurtrøskar’n». Men som vanlig i Prestegarden gikk også dette bra.
Måtte løpe etter traktoren
En gang slo jeg gras med slåmaskinen på dette jordet. På tur nedover måtte jeg stoppe for å ordne med gras som hopet seg opp på kniven. Jeg steg av og ordnet det jeg skulle. Da jeg rettet ryggen så jeg at traktoren begynte å trille. Jeg tror jeg handlet kun på impuls og løp etter. På ett eller annet vis klarte jeg å hoppe på traktoren og få den under kontroll. Far var med og bivånet det hele. Reaksjonen fra en sjokkskadet mann kunne høres langt, men han var nok glad for at det gikk bra. Etter dette ville det kanskje vært naturlig for meg å bli ilagt kjøreforbud i bakkene, men det skjedde ikke.
Den første traktoren far hadde var en Nuffield Universal som han kjøpte i 1953. Den passet dårlig i bratte bakker og hadde bensinmotor, noe som ble ansett for å være ufordelaktig. Etter få år ble den byttet inn i en Fordson Major.
Muskeldrevet gravemaskin
Nederst i hjørnet mot Børstad hadde det blitt liggende igjen en stor trekant som bare delvis ble dyrket, Med årene hadde det dannet seg en åkerkant på skrå på oversiden. Her brukte far å deponere halm som han ikke trengte å kjøre inn. For meg så det ut til at det ikke kunne være så krevende å dyrke med dette i resten av jordet, men det måtte til litt drenering. Akkurat denne våren i 1959 hadde jeg ferdigstilt min tohjulstraktor og utstyrt denne med bakgraver. Det var kun muskelkraft som fikk farkosten til å fungere. Jeg og en villig assistent dro skyssen nedover jordet og startet graving helt i nederste hjørne mot Lunne og Børstad. Grunnen besto for en stor del av matjord, så med litt manuelt arbeid med hakke og spade (det var her assistenten kom inn) ble det ei grøft som også kan ses på flyfotoet. Vi kom ikke så langt at vi fikk lagt rør og fylt igjen, men det sørget far for i løpet av sommeren. Jeg tror ikke det var vår innsats som fikk denne trekanten dyrket opp, men det ble en fin erfaring i maskinkonstruksjon og anleggsarbeid. Jeg tror at vi slet med oss den tunge anleggsmaskinen opp igjen, men kan ikke huske dens videre skjebne. Den ble kanskje glemt i svermen av nye ideer og prosjekter.