Etter krigen kom en veldig utbygging av norsk vannkraft. Dette fikk synlige følger over hele landet der overføringslinjene banet seg fram. Gjennom min oppvekst kan jeg ikke huske annet enn at samfunnet var preget av kontinuerlig materiell framgang, og kraftlinjer ble et symbol på dette. Som alltid, når infrastruktur skal bygges må det få konsekvenser for noen. Kraftmaster måtte ha et sted å stå, og i skogsområder måtte det hogges et bredt belte.
På mange garder ble mastene plassert midt ute i frodige åkrer, og stolper og barduner var til evig irritasjon. Jeg tror ikke at de økonomiske konsekvensene var så store, men irriterende var det. Det var verre med skogen, for det ble etter hvert store arealer som ble båndlagt for all framtid. Prestegarden slapp billig unna slike følger. Produktiv skog ble ikke berørt, og på innmark nøyde man seg med å plassere to master i det mest utilgjengelige beitet. På flyfotoet ser man tydelig mastene og i Styggdalen har vegetasjonen begynt å reise seg igjen etter snauhoggingen.
Kraftverket Åbjøra ble bygget i 1950/51, og kraftlinja ble gjennomført samtidig. Linja går fra kraftanlegget ved Aurdalsfjorden til fordelingsanlegget på Kallerud. Mastene består av 15 meter lange kreosotimpregnerte trestolper med ståltravers av gitterfagverk på toppen. Stolpene veier opp til 1,5 tonn, mens traversene er mye lettere. Dette materiellet måtte fraktes dit hvor mastene skulle reises, og det ble ikke brukt noe annet enn hest som trekkraft. Hest og kjørekar fra Prestegarden var engasjert i denne transporten som forgikk på vinteren. Jeg husker godt praten om dette og hvor vanskelig det kunne være med så tunge kolli. Men stolpene var blanke av impregnering og gled nok godt i snøen bak bukken. Jeg vil tro at snøvegen ble kjørt og preparert godt på forhånd, og så var ikke oppgaven så umulig allikevel selv om det måtte bli mange tunge tak.
Tilbake til en dag i mai 1959