Vegene til Prestegarden

På vertikalfotoet fra 1959 kan man se tre veger som til forskjellige tider har vært viktige for trafikken til og fra Prestegarden.  Den nåværende vegen ses fra bebyggelsen og opp til Grytbakka. Vegen vestover kan også ses, og denne har gjennom flere hundre år hatt betydning for gardene nede i dalen og for de som bodde på Presthaugen og Vesterås. Over beitet fra Børstad er traseen for den gamle vegen til Prestegården og kirken og denne må ha eksistert så lenge gårdene har ligget der.

Biskop Peder Nielssøn

I 1594 var Jens Nielssøn ute på visitasreise. Han var biskop av Oslo og Hamar og hadde i praksis hele Innlandet som sitt embetsområde. Det strakte seg også inn i dagens Sverige, helt til Gøta elv. Han var svært foretaksom og besøkte ofte sine kirkelige undersåtter.

Han er kjent for sin beretninger om visitasreisene, og det foreligger sju slike som er samlet i en murstein av en bok. På reisene hadde han med seg i følget en skriver med teologisk bakgrunn, og der hvor de for fram ble de fulgt av lokale kjentmenn. Skriveren noterte på turen ned alle slags opplysninger om turen, været, hvor de overnattet og hvem de hadde kontakt med. Ikke minst ble ferden beskrevet utførlig med henvisninger til garder, kirker og landskap som de passerte.

Dette har gitt oss en unik innsikt i ruten som de tok, lokale forhold og mennesker de traff. Denne reisen gikk over Ringerike, Hadeland og Toten, gjennom Land over åsen til Snertingdal, ned til Biri og over Mjøsa til Ringsaker. Deretter var de innom på Hamar før de dro via Vang, Romedal og Romerike før de var tilbake i Oslo. Jens Nielssøn fikk sitt embete i siste fase av reformasjonens innføring i Norge. En av hans oppgaver var å «rense» kirkene for uønskede symboler fra den katolske tiden. Han besøkte Vardal kirke første gang i 1576 og sørget da for å fjerne katolske etterlatenskaper. Katolske kirker hadde mange hellige gjenstander i kostbare materialer. Det må derfor antas at han med lett hjerte tok hånd om disse.

Besøk i Vardal 10. og 11. september 1594

På visitasreisen var de i Hole 3. september. 7. september kom følget til Hoff på Toten hvor de ble innlosjert i prestegarden. Hoffkirken blir visitert 8. september. Natten til 9. september blir tilbrakt hos Peder Knudssen i forbindelse med bryllup for Peders datter.

Om morgenen 9. september har biskopen møte med lokale prester, og bruker resten av dagen på andre biskoppelige gjerninger. Biskopen blir over en natt til og drar mot Vardal sammen med herr Hans og Thomas Nyborg, kapellan på Toten.

Herr Hans var sogneprest i Vardal. De drar fra Hallingstad over Høyem bru og videre forbi Alfstad, Lunden og Sogstad. Videre går ferden forbi Groset og Berg, og de kan se Ringsaker kirke over Mjøsa. Beskrivelsen av reisen videre i datidens språkform er fullt leselig selv i våre dager.

Biskopen og hans følge kommer altså til Prestegarden, Torestad den 10. september og overnatter der. Dagen etter blir Haug (Vardal) kirke visitert og de drar videre og er tilbake i Oslo 26. september.

Det er ganske slående at man mer enn 400 år senere, kan forstå hvilken rute de tok ved å lese gardsnavnene som er de samme i dag. Mange deler av den faktiske traseen er fastlagt, og den foreløpig siste, fra Øgardsjordet til Skjervensbakken, ble dokumentert og listeført hos Riksantikvaren i 2015.

Traseen fra Børstad til Prestegården kan ses på flyfotoet, og når den beskrives som «en slem bløt vei» er det ikke vanskelig å forstå ut fra terrengforhold og beskaffenheten på jordet ovenfor.

Prestestigen og vegen fra Skansen

Denne siste biten av denne vegen var fra de tidligste tider hovedadkomsten til Prestegården, og derfra gikk vegen til kirken opp en bratt bakke som ble kalt Prestestigen. Disse vegene kan ses på så vel kart over Christians Amt i 1845 som på gårdskartet fra 1882. På kartet fra 1845 er denne vegen inn på tunet i Prestegården forbundet vegen fra Breiskallen og Skansen om Bybrua og Grythe.

Peter Blom bekrefter dette i boka «Vardal prestegjeld fra 1899 der han skriver: Det var altsaa et stykke i vest for Eg at den gamle bygdevei delte sig i to veie; en, der gik til Hage og Mæhlum og videre i vest til kirken, som nu, og en, formentlig blot gaardsvei, der gik om Skjerven, By, Mjølstad og Gryte hvor den stødte sammen med den gamle vei op til Børstad og tiendeboden på prestegaarden og derfra opad kirkestien til kirken.

Den formentlige «bløte veien» ble senere utbedret ved å legge en «kloppveg». Dette gjøres ved at trestokker legges på tvers i traseen og så legges jord og grus på toppen. Denne strekningen blir av noen kalt «Kloppa». Blom var sogneprest i Vardal fra 1880, og han må ha stått bak tegningen av gardskartet fra 1882. I 1862 kom den første versjonen av Grytbakka som førte vegen forbi Børstad og rett opp til kirka. Først da kunne vegfarende dra rett opp mot kirka uten å måtte ta omvegen om Prestegarden. Prestestigen var nok ikke bare en sti. Ole Øksne har fortalt at den var prydet med en alle helt opp til kirka, men bratt og tung å forsére.

Dyrket jord truet av veg og jernbane

I 1840-åra var det mange diskusjoner om ny kjøpstad i Innlandet. Til slutt sto det mellom Odnes og Gjøvik og man var mest opptatt av den nye kjøpstadens betydning for postvegen mot vest. Morgenbladet har den 31. januar 1852 et oppslag om dette, og der framgår det at Gjøvik må bli valgt. Begrunnelsen er at den nye jernbanen fra Kristiania, «Sporveien», ville bli lagt fram til Eidsvoll. Med dampskipsforbindelse på Mjøsa blir Gjøvik et naturlig knutepunkt på den vestlige postruten. I 1860 blir så Gjøvik formelt godkjent som kjøpstad.

Morgenbladet gjør et stort nummer av den dårlige vegstandarden vestover med inngående beskrivelse av de krevende stigningene fra Gjøvik, opp mot Eik, videre gjennom kirkebygda, ned i Ålstaddalen og opp igjen videre mot Fluberg forbi Seval. Behovet for en ny veg er åpenbart, og planlegging og diskusjoner om trasevalg begynner.

Amtmannens forslag om «chausséen» nede i dalen blir sterkt imøtegått av bøndene i Vardal. De vil ha en veg høyere opp for lettere tilgang fra sine gårdsbruk. De mener at dette trasévalget ville føre til at vegen skulle bli lite brukt. Bøndenes forslag ville ha skåret gjennom jordene i så vel Prestegarden som nabogardene og ødelagt den gode arronderingen. Bøndenes ønsker ble ikke hørt og Stortinget tok et endelig vedtak i 1854.

I 1855 ble vegen mellom Gjøvik og Odnes, «Odneschausséen», påbegynt. Spådommene om at vegen ikke ville bli brukt gikk i oppfyllelse og bøndene selv var snart de ivrigste trafikantene.

De gode jordene i Prestegården var også truet senere, da man rundt 1900 skulle bestemme traseen for Valdresbanen. De næringsdrivende ønsket av banen skulle gå fra Gjøvik, forbi plassen Brenna, og videre med jevn stigning gjennom Vardal. For Prestegarden ville dette hatt de samme konsekvensene som med den ønskede vegtraseen. Men igjen ble jordene skånet. Hvis noe av dette hadde blitt gjennomført ville bygda sett helt annerledes ut, og Prestegarden ville vært en annen gard.

Alléen av balsampoppel

Vegtraseen fra Børstad til Prestegarden hadde en majestetisk allé av balsampoppel på begge sider. Disse nådde opp i 15 meters høyde og må ha gjort et mektig inntrykk på de vegfarende.

Jeg kan huske stubbene som sto igjen på Børstadbeitet, og at vegen gikk gjennom tomta for låven som ble bygd i 1950. Rester av poplene mellom låven og presteboligen har stått til de seinere åra. De siste ble hogget ned for få år sida etter at en av dem blåste over ende og skadet taket på en garasje.

Klara og Ottar Marthinsen fikk tomt på Børstadbeitet, ved alléen i hjørnet mot oss. Der bygde de hus rett etter krigen. På grunn av stedet hun bodde på sa vi ofte Klara i Allén (kun én e med trykk på) når vi skulle omtale henne. Jeg kan ikke huske at vi noen gang sa Ottar i Allén, men jeg kan ikke helt se hvorfor det var slik.

De flotte balsampoplene kjennetegnes av et sekret som kommer fra blomsterkapslene. Jeg husker at vi holdt oss unna disse trærne på grunn av klisset og den sterke lukta. Fra det punktet hvor denne vegen krysser bekken, går det en avstikker oppover mot stabburet. Denne er bygget opp som en stor fylling, og går videre opp bak stabburet og den gamle forpakterboligen. I dette området var det en gåsedam som sogneprest Borchgrevink skriver om i kallsboka i 1850. Jordfyllingen går rett gjennom denne dammen. Nedenfor vegen lå det en mølle som har gitt navnet til jordet Stormølla.

Dammen har nok også hatt funksjon som reservoar for denne mølla. Bygdevegen gikk i tidligere tider mellom husene på Prestegarden. En eller annen prest, kanskje den foretaksomme Peter Blom, har lagt vegen utenom tunet. Herfra gikk en avstikker over jordet og inn på Lille-enget. Der kan jeg huske en veg som endte på Hørstadjordet. Den andre vegen opp dit gikk over Blåkollen og var bratt og vanskelig.

Peder Joachim Blessing Dahle

I 1924 fikk Vardal ny sogneprest da Peder Blessing Dahle ble tilsatt. Han hadde blant annet vært misjonær i Afrika. Blessing Dahle var misfornøyd med vegen til Prestegarden, og han syntes åpenbart at presteboligen hadde en dårlig beliggenhet, spesielt i forhold til kirken.

Prestegarden var årlig gjenstand for synsforretning og for året 1930 ble denne avholdt 8. oktober. Hjalmar Bjørge var ”tilsynshavende synsmann” og utarbeidet i denne sammenheng en rapport om gardens tilstand. Rapporten presenterte en plan for departementet om bygging av ny prestebolig. Denne skulle ligge øverst på jordet ved Haug skole som en ”ordning som vilde bli bedre både for presten i hans utøvelse av prestegjerningen og for menigheten”. Planen gikk ut på følgende:

1. Rive den gamle forpakterboligen som er ”høist forfalden”.
2. La forpakteren flytte inn i hovedbygningen
3. Bygge ny prestebolig nærmere kirken

Planen ble detaljert begrunnet i brev av 10.oktober fra Blessing Dahle til Kirke- og undervisningsdepartementet. Han hadde mange grunner for forslaget og hva som er det viktigste for presten er ikke godt å tolke.

Kirkeklokkene var vanskelige å høre

I forbindelse med bisettelser var åpenbart ordningen slik at kirkeklokkene ringte når gravfølget nærmet seg kirken. Først da ga presten seg i veg fra Prestegarden. Blessing Dahle mente at det var vanskelig å høre kirkeklokkene, og resultatet kunne bli at gravfølget måtte stå og vente. I enda verre var det hvis presten måtte stå og vente hvis han hadde beregnet tiden feil. Han klaget også over at vegen til kirka besto av en lang og bratt bakke (Preststigen).

Presten sier at han leier bil ”med meget omkostning” til hver tur. Han beskriver det store prestegjeldet og ”å bruke hest er ikke lenger forsvarlig for den som vil røkte sitt embede samvittighetsfullt”.Han ønsker seg bil som han hadde i Zulu (hvor han hadde vært misjonær). Veien til Prestegarden er ”kun en miserabel ”gutu”, om sommeren benyttet av nabogårdens kuer som selvfølgelig ikke kan undlate å efterlate sine ”visittkort” der. Man kommer til fots vanskelig frem for kumøkk, formiddagsmøkk og eftermiddagsmøkk, og om vinteren blåser sneen sammen mellem de høie skigarder som omgir veien på begge sider, slik at der ikke er tale om å bruke bil før man kommer de par hundrede meter bort til alfarveien. —– En revefarm som er lagt like inntil veien gjør ikke passagen mer appetitlig. Nu, det uappetitlige fikk så være , bare man kunde holde egen bil, men det er altså umulig”.

Sognepresten håpet på forflytning

Blessing Dahle var nok ikke optimist med hensyn til en løsning på saken i det han senere sier: ”Personlig kan det være mig temmelig likegyldig om der blir gjort noget i denne sak , for jeg kan vel håpe snart å opnå forflytning som jeg alt har søkt om”.

Den ”gutua” som Blessing Dahle beskrev må være vegen som gikk over gardstunet på Børstad. Det har vært en revefarm på nedsiden av denne mellom ”Klarahuset” og stallen på Børstad. Harald Marthinsen bekrefter at det var fullt opp av rester etter revefarmen på tomta hvor Klara og Ottar bygde.

Denne vegen var en del av gutua hvor man gikk med krøtterflokken til og fra beitet som lå nede på flata ved elva. Slik det beskrives synes dette å være den eneste vegen hvor man kunne benytte bil for å komme til allfarvegen, Grytbakka.  På gardskartet fra 1882 er det angitt 2 mulige veger til kirka. Den ene går over Børstad og den andre tar av ved ”Klarahuset” og går rett opp jordet til kirken. Det må være denne siste som Blessing Dahle beskriver som lang og bratt.

Forpakterboligen var kondemnert i 1930

Vegene til Prestegarden må i 1930 ha gått slik som kartet fra 1882 viser. Til ”alfarveien”, Grytbakka, har vegen gått over gårdsplassen på Børstad. Til kirka har man kunnet benytte vegen som har gått rett opp ved grensa mellom Prestegarden og Børstad. Denne må ha vært bratt og selvfølgelig uegnet for biltrafikk, spesielt på vinterstid.

I brevet sies det om forpakterboligen at den ble kondemnert for 25 år siden og erklært uskikket som menneskebolig. (Denne flyttet vi inn i i 1947). Dessuten ligger husa så tett at de utgjør en stor brannrisiko. Sognepresten synes derfor at det ikke er noen god ide å koste på utbedringer.

Pukkstein fra Hørstad

Sognepresten fikk ikke gehør for sitt forslag til departementet og måtte nok fortsatt benytte vegen over gårdtunet på Børstad. Han hadde behov for å utbedre denne og trengte i den sammenheng pukkstein.

Han visste at slik pukkstein fantes i et grustak ved Hørstad og skriver et brev 14. september 1931 til Vardal formannskap om saken. Brevet er også undertegnet av Hjalmar Solbjør som tilsynshavende synsmann og Torgeir Lauvdal som synsmann:

«Undertegnede sogneprest og prestegårdens kommunevalgte synsmenn andrar herved om tillatelse til å påkjøre veien mellem Børstad gård og Prestegården 5-fem billass pukksten av den ved de nylig foretagne pukkstenspåkjøringer tiloversblevne pukk fra grustaket ved Hørstad, idet lensmannen i Vardal har anbefalt dette og finner at det er tilstrekkelig pukksten til overs. –Vi begrunner dette andragende med at ovennevnte vei stadig befares med bil og annet kjøretøi av sådanne som besøker sogneprestkontoret for å utføre kirkelige forretninger så som bestilling av lysning (hvor 4 personer fremmøter samtidig) vigsler på kontoret m.v. Påkjøringen skal selvfølgelig bekostes av Prestegården og påfører ikke noget utlegg i penger for kommunen.”

Ny veg til Grytbakka

Det ble tydeligvis besluttet å bygge ny veg til Grytbakka langs grensen mot Børstad, der hvor vegen nå går. Blessing Dahle sendte 5. mars.1935 brev til Kirkedepartementet og beklaget at han ikke har besvart brev av 30. november 1934 hvor det blir bedt om regnskap for vegbygginga. Han skriver: ”Veien er nemlig ikke ferdig, skjønt vi har brukt den som den er”. Han mener at arbeidet vil bli fullført ”til våren, når teleløsningen er ferdig”. Vegen ble nok ikke ferdig våren 1935 og departementet har purret igjen. Blessing Dahle sender 17. desember1935 nytt brev til departementet: ”I anledning av det ærede Departementets forespørsel av 2. ds. skal meddeles at der av forskjellige grunner ikke er gjort mer med den nye vei ennu. Det greier seg som det er på vinterføre, men til våren må den gjenstående grusning foretas, likesom etpar stikkrenner antagelig må anlegges”.

 Usikker sjåfør

Blessing Dahle fikk vel ikke alt for mye glede av den nye vegen i det han i 1936 ble utnevnt til sogneprest i Ullern i Aker. Hans kjøreferdigheter var heller ikke vurdert som særlig gode i bygda. Ole Øksne har fortalt at når Blessing Dahle på formiddagen kom kjørende nedover Grytbakka visste de at kunne sele på hestene til han kom tilbake. Han hadde visstnok en lei tendens til å kjøre av vegen.

Lang skoleveg

Fra gammelt av har vegen til kirke og skole for de som bodde på Presthaugen og Vesterås gått gjennom tunet på Prestegarden. Dette gjaldt jo også for Lunne og Frydenlundsgardene. I den perioden som det var meieri ved kirken ble også melken fraktet denne vegen. På flyfotoet kan vegen tydelig ses fra Prestegården, bort til Blåkollen, ned bakken og gjennom Bålykkja mot Nyborg og videre ned til elva. I 1956 søkte oppsitterne nede i dalen om fri grunn for anleggelse av ny veg. De begrunnet dette nettopp med behovet for kortere veg til skole, butikk og kirke. Sogneprest Bjelland sendte søknaden til departementet der traséen blir beskrevet. Forbi presteboligen skulle vegen ikke lenger gå over gårdsplassen mellom presteboligen og forpakterboligen men flyttes til nordsiden, dvs. ovenfor det huset vi bodde i. Dette ble innvilget og traséen ble justert på noen parseller. Fra Øvre Frydenlund lot de naturlig nok vegen starte fra gardsplassen. Høyere opp ble den flyttet inn mot kanten på Gramsjordet. På denne delen ble vegen svært bratt, og det er rart at de ikke fulgte den gamle traseen som kunne gitt gunstigere stigningsforhold.

I Lunne og i Frydenlundgardene var det barn på min alder, og vi gikk alle i samme klasse på Haug skole. Barna fra disse gardene var Arne Roland, Jan Fremstad og Anne Marit Frydenlund som alle var født i 1946 som meg. De hadde lang og tung skoleveg som gikk over tunet hjemme.

Jeg var svært treg om morgenen men det hjalp at Anne Marit kom innom og motiverte meg til å få opp farten. Om de hadde lang skoleveg var det adskillig verre for de som bodde i Presthaugen og Vesterås.

Populært krigsfunn

Der vegen passerer den østre delen av Blåkollen ble det under planeringsarbeidet funnet tre geværer nedgravet sammen med en hel del ammunisjon. Far hadde tydeligvis stor respekt for skytevåpen, for han sikret seg mot framtidig misbruk ved å sørge for å få bøyd løpene på geværene. Dette var ingen dum tanke med nysgjerrige gutter som var over alt. Til alt overmål støpte han disse senere inn i betongbordet som nå står foran våningshuset.

Han var ikke like nøye med å passe på ammunisjonen. En del av dette kom i hendene på foretaksomme gutter som hadde mye moro med kruttet som kunne utvinnes. Det ble mange eksperimenter i det skjulte og herlige smell når kruttet gikk av. Men som ved et under ble vi ikke oppdaget eller mye verre, skadet.

Vegvedlikehold

På flyfotoet fra 1959 ser det ut til at vegen er påbegynt fra Prestegarden og at man har kommet bort til Blåkollen. Videre nedover er tydeligvis den gamle vegen i bruk, og den nye strekningen ned mot Frydenlund er ikke påbegynt. Vegen ble til stor nytte for oppsitterne, og brukeren av Prestegarden kunne ta i bruk den dyrkede jorda i Nyborg som tidligere bare ble brukt til beite.

I følge forpaktningskontrakten skulle far ha ansvar for å holde vegen til presten ved like sommer som vinter. Det var vel ikke så store problemet på sommerstid, men det var verre om vinteren. I oppvekståra kan jeg ikke huske annet enn at vintrene var svært snørike, og jeg tror at det er et historisk faktum. Det var ingen spøk å holde vegen til Grytbakka åpen slik at Bjelland kunne komme fram der med sin Standard Vanguard.

Den var ikke verdens beste bil på vinterføre, og det kunne være tvil om at det ble benyttet relevant dekkutrustning. Jeg kan huske at det i Prestegården fantes en snøplog som det ble sagt sto igjen etter tyskerne. Denne var så tung at den måtte trekkes av tre hester. På vingene hadde den skråstilte ledefjøler som skulle bidra til at plogen holdt seg nede. Dette var bestandig et problem og ofte ble det tykk «gadd» som en fikk unngjelde for når mildværet kom. Plogen hadde to meier midt under. Disse kunne styres med en tjukk bom som ble flyttet til side og lagt i forskjellige hakk i en bjelke. På den måten kunne plogen presses inn mot siden for å gjøre vegen bredere.

Etter at traktoren kom i 1953 ble det laget diverse patenter på svansene i form av trelemmer som skulle fungere som skjær. Dette var svært klønete og ineffektivt. Det ble ingen god løsning på dette før snøfreseren kom. Jeg tror at vi i en del år måtte få hjelp av andre med snøfreser for å holde vegen oppe.