Prestegarden hadde stor besetning, og når dyrene sto inne måtte det bæres vann til dem. Nordøst for stabburet, i skråningen nedenfor lysstolpen, lå en gammel brønn. Denne lå i gunstig avstand fra husene, og jeg tror at denne må ha vært den som ble brukt fram til Borchgrevinks trerør kom i 1849. Mellom denne brønnen og stabburet ligger det store mengder med kokstein som ble brukt til koking av mat. Det var sikkert gunstig å holde på med dette i nærheten av en vannkilde. Da lå denne brønnen riktig til. Da man fant på å lede vann i rør kunne ikke denne brønnen brukes som før. I Prestegarden ble det også slik at en trengte vann fra naboen.
Hans Peter Borchgrevink var sogneprest i Vardal 1822 til 1863. Han var kjent som er særlig dyktig gårdbruker som blant annet ble omtalt slik:” Sæt prosten på en stein uti Mjøsa, likevel så vil det gro gras omkring’n”. Han ombygget og utvidet flere av husa på prestegarden, bygget nytt fjøs to ganger og la vannledning av trestokker. For å få vann til fjøset måtte han få rett til å ha brønn i Lille-Enget som da hørte Haug til. En slik rett betydde en heftelse på Haug og dette ble behandlet på tinget på Hunn 1. juni 1849. I tinglysningsdokumentet er det snakk om «render». Dette må være trerør som graves ned i bakken. Åpne renner ville kunne være i drift bare halve året, og slett ikke i vinterhalvåret da behovet var størst. Vannposten kan imidlertid ikke ha vært innlagt vann. Det må ha vært en vannpost på gardsplassen ved fjøset med et postkar som dyra kunne drikke og vann kunne bæres fra. Brønnen i Lille-Enget må ha vært den som lå rett ut for der gapahuken på Blåkollen nå står.
Tilbake til brønner og vannforsyning