Vi så alltid fram til potetonna, for det betydde liv og røre på garden. Skoleelevene hadde potetferie og var med på å berge markens grøde. Jeg kunne føle meg litt som en sjef, men måtte dessverre utføre samme oppgavene som alle andre. Første etappe i prosessen var å slå potetgraset. Det ble gjort med slåmaskin. Så måtte noen gå og samle graset i hauger. Til å ta opp potetene ble det brukt en potetopptaker, som pløyde opp fåra og kastet jord og poteter utover. Så var det en enkel sak for ivrige plukkere å få dette opp i potetkassene. Plukkerne besto av en blanding av bygdens damer og skoleelever. Disse var fordelt langs fåra slik de fikk en passende strekning hver. Potetkassene rommet en hektoliter og var utplassert med jevne mellomrom.

Akkordarbeid

Vi plukket på akkord og skulle få en krone for kassa. Når transporten med hest og kjerre kom fikk vi en hvit merkelapp med et hull i og et nummer skrevet på. Denne hektet vi på en sikkerhetsnål som vi festet på brystet. Når dagen var omme samlet far inn alle lappene og skrev ned antallet for hver enkelt. Vi tok imot det oppgjøret vi kunne få for dette arbeidet. Det kunne i gode år bli 10 kroner for dagen.

Men det var ikke alle som var like godt fornøyd. Vi kunne ikke unngå å høre klager fra noen av damene. Det kunne gå på lengden på stykket de var tildelt eller «slåssing» om de stykkene som hadde best avling. Jeg tror far storkoste seg når han oppdaget kjekling blant damene. Han likte seg når han med sin sjarm kunne komme med noen kvikke bemerkninger som kunne bilegge konfliktene. Jeg ser ikke bort fra at han selv sørget for å erte litt slik at krangelen oppsto.

Den som klarte å fylle 10 slike fikk en dagslønn på 10 kroner

Potetene ble tømt i potetkjelleren hvor de lå til de ble sortert og solgt. Når hovedjobben var gjort var over, måtte det «plukkes etter». Far harvet over potetstykket og så gikk noen etter og plukket det som hadde blitt oversett i første runde. Disse «noen» måtte gjøre dette uten ekstra godtgjørelse.

Alle skulle ha mat inne

Det var ikke snakk om å ha med seg mat for dagen. Alle skulle inn og ha mat, og dette ble servert på det uendelig store kjøkkenet. Jeg har tenkt mye på hvordan mor kan ha klart dette, men noe hjelp inne må hun ha hatt. Vi barna slukte maten, for vi skulle benytte pausa godt. Låven var full av høy, og det måtte utnyttes. Under brua var det alltid spennende huler og ganger. Inntil stolper og bjelker lot det seg alltid gjøre å grave nye, og vi drev på som rene muldvarper. Hvis ikke skarpe tilrop hadde fått oss ut igjen etter pausa, hadde vi sikkert satt flere timers fortjenestemuligheter over styr.

Tilbake til onnearbeid