Graset skulle vokse lenge for å få mest mulig ut av det. Det er litt rart at det ikke var mer fokus på kvalitet, men noe av grunnen var at en høstet bare en gang. Etter at slåtten var over ble enga brukt til beite. Far dyrket timotei og kløver. Timoteien var grei å dyrke og å høste. Kløveren, derimot, vokste til det ble tjukke stengler. Ned mot bakken hadde den en tendens til å legge seg ned på underlaget. Når den ble tørr og skulle kjøres i hus, falt mye av bladverket av. Resultatet kunne en se i krybba der det lå hauger av tørr «kvist». Graset ble slått med slåmaskin trukket av to hester. Når dette skulle benyttes til silo, ble graset rakt sammen med en sleperive. Graset ble da liggende i reiker, og det var lett å gafle det opp i høyvogna.

Graset som skulle bli til høy måtte som regel hesjes for å tørkes. Det hendte at far tørket på bakken, men da måtte værgudene være i godlage og nervene robuste. Det å sette opp hesjer krevde fagkunnskap og erfaring. Avstanden mellom staurene skulle være riktig og i endene måtte det til en skråavstiving. Avstanden mellom trådene kunne ikke være for liten, og graset måtte henges lett og luftig på. Når høyet var tørt ble det revet ut av hesjen og gaflet opp i høyvogna. I høyvogna måtte det være en person som tråkket slik at en fikk med seg mest mulig. Det var et populært arbeid for oss barna.

Lessing av høy

Innkjøring på låven

Når lasset var ferdig ble «bendstånga» lagt på for å sikre lasset. Denne var like lang som høyvogna, og var festet med en kjetting i hver ende. Når hesjen var tømt måtte tråden renskes for høy som hang igjen. For å sikre at alt foret ble berget ble det raket etter med hesterive. Dette var ei rive med store hjul trukket av én hest. Riva hadde sete for kusken. Der satt man høgt og behagelig og dette var nok den mest populære jobben i slåttonna.

Oppfinnelse for hestehvile

De bratte jordene nedafor husene var en evig utfordring. Når et hardtråkket og tungt høylass skulle opp bakkene var dette en tung tørn for hesten. Av den grunn var det strengt forbudt for oss ungene å sitte på lasset. Undervegs oppover jordet måtte hesten få hvile en gang eller to. For at den skulle kunne slippe å holde høyvogna i den vesle pausa konstruerte far en «brems». Den besto rett og slett av en grov stubb av staur. Denne var kvesset og hengslet bak på høyvogna. Så lenge det gikk framover slepte denne nedi jorda. Når det var tid for pause stanset far hesten og lot den slippe vogna litt bakover. Da tok stauren tak i underlaget og holdt vogna og hesten kunne få en liten hvil.

Å nøste hesjetråd krevde håndlag

Nøsting av hesjetråd

Også det å ta ned hesjene krevde fagkunnskap. Ståltråden skulle nøstes opp i bunter som ikke skulle se amatørmessige ut. En lager først en ring på ca 40 cm i enden på tråden. Så nøstes forsiktig mer tråd på, og til slutt skal bunten være jevn og fin, ikke for tynn og ikke for tjukk. Dette arbeidet var forbundet med en viss prestisje, og man var ikke helt godkjent hvis man ikke behersket kunsten. Dårlig arbeid ble påtalt og lettvinne løsninger som bruk av «vinsler» av lekter var ikke godkjent. På låven ble høyet veltet ned i høygolva. Det måtte dras innunder brua for å få plass til alt. Innimellom måtte det strøs på salt for å motvirke varmgang, om tørkinga hadde vært for dårlig. Med gode avlinger ble golva fylt opp til godt over kjørebrua. Også dette var barnearbeid, og hvis en hadde selskap kunne det være riktig populært.

Når gras og høy på jordet var berget, måtte «skrapslåtten» tas. Dette var gras som voks langs veger og åkerkanter, og som utgjorde en del av fòrressursen. Det lå også prestisje i å få dette graset unna slik at gard og grøde tok seg best mulig ut. Dette arbeidet måtte utføres med ljå og var gjerne kårkallens oppgave. Hos oss var det ingen kårkall så far eller John måtte ta jobben. I Prestegarden var det spesielt viktig at vegen som ledet til prestens kontor var presentabel. Det ble 600 meter vegkant å slå i tillegg til alt annet, så det måtte ta sin tid.

Tilbake til onnearbeid