På kart fra 1929 er det vist to skåler. Nærmest forpakterboligen ligger en liten en som er målsatt til 2,5×2,5 meter. Lengre vest ligger en som har målene 8,75×6,0 meter. Den vesle skålen var borte og den store lå nærmest huset da vi flyttet dit. Den må da ha blitt flyttet etter 1929. Skålen var inndelt i tre rom. Inngangen var midt på langsiden og besto av en åpning i hele rommets bredde. Til venstre lå selve skålen som var et rom uten golv. Skålen var i laftet tømmer med ytterkledning på langveggene.. Mot vest var det en åpning høyt oppe på veggen. Gjennom denne åpningen ble veden kastet inn. Rommet lengst øst, mot forpakterboligen hadde vært mjølkebod. Sogneprest Peder Lundh skriver i kallsboka om dette rommet: «(I) 1806 blev melkeboden tilbygget vedskaalen og bragt undet et tag, panelet og tegltækket». Her var det lavt under taket, og jeg husker ikke at det ble benyttet til noe annet enn potetbu. Døra til dette rommet gikk fra midtrommet, og var så lav at en måtte bøye nakken. På laftestokken over døra husker jeg at at årstallet 1806 var skåret inn på innsiden. Over midtrommet og melkeboden var det lagt golv slik at det oppsto et loft. Dette var dominert av et kjempestort møbel som var en klesrulle. Denne måtte være mellom to og tre meter lang og mer enn en meter bred. Den hadde en tung ramme av bjelker med et «golv» høgt oppe. På dette «golvet» lå en stor, flat kasse som hvilte på to treruller. Tøyet som skulle rulles ble lagt på «golvet», rullen lagt oppå og kassen med  stein i øverst. Så kunne det rulles. Det kan hende at rullen ikke ble brukt her, men at den stammet fra forpakterboligen. I 1929 ble det oppgitt at den hadde rullebod i 2. etasje.

 

Den tidligste lekeplassen

Skålen lå bare noen meter fra inngangen til forpakterboligen. Den ble min tidligste lekeplass, og jeg oppholdt meg gjerne der alene. Jeg hadde kniv og beskjeftiget med nye med spikking uten at det ble særlig varige resultater ut av det. Eller jeg brukte øksa som var der til litt vedkløving. Noen ganger trengte jeg ikke å gjøre noe som helst, men satt bare og filosoferte. Skålen lå slik til at prestefrua kunne følge med på noe av det som foregikk fra kjøkkenvinduet. Ved en anledning kunne hun fortelle mor at jeg hadde sittet på hoggestabben i minst en time, uten å gjøre annet enn å filosofere.

Utapå veggen mot vest var panelet borte. Tømmeret var sprukket opp så mye at det utgjorde en utmerket klatrevegg for oss ungene. På innsiden gikk det to bjelker langsetter rommet, akkurat i høyde med åpningen i veggen. Alt dette utgjorde en hel liten klatrepark for oss barna. Om det var noen meter fallhøyde var det ingen som brydde seg om. Dette var lenge før EU kom med sine krav til mykt underlag på lekeplasser.

Bjørg fant et fristed i denne skålen: «Jeg hadde en fin lekeplass oppe på veggen i det store rommet som ble brukt som skåle. Der var det en stor åpning uten glassrute i mønet. Jeg hadde fin utsikt oppover mot Mustadroa. Lekeplassen var liten  og lå helt inntil åpningen. Golvet besto av noen bord som lå oppå to runde dragere.Det var vel helst mine venninner som fikk lov til å bli med opp dit når vi klatret opp den store haugen med ved. Vi hadde liten plass der oppe og enkle lekesaker som vi kokkelerte med. Du var sikkert for lita til å være med dit opp, Marie. Vet ikke om du husker denne lekeplassen. Husker at dette var en fredet plett der vi jentene som regel fikk være i fred».

Unge riveentreprenører

Da vi flyttet i 1959 ble skålen overflødig. Presten hadde fått sin vedbod som tilbygg til presteboligen. Jeg fikk oppdraget med rivingen, noe som ble utført på senhøsten. Til denne jobben ble et par kamerater engasjert. Jeg husker at vi klatret og kleiv, mens vi klorte oss fast. Vi fikk tatt av bølgeblikkplatene, og rev ned tømmeret uten å dette ned eller skade oss selv. Det var nære på flere ganger, men lykken sto oss bi. I dag tenker jeg på hvor mor og far var hen da dette pågikk, men de holdt jo på med hus og fjøs et par hundre meter lengre øst.