Av bygningene som var på Prestegarden da vi kom dit i 1947, er det kun stabburet som fortsatt står. Av branntakstprotokoll fra 1948 kan en lese at huset ble satt opp i 1941. På kartet fra 1929 er det angitt stabbur på samme sted. Dette har samme lengde, men bare halve bredden av det eksisterende. Ut fra dette kunne det tenkes at det gamle hadde blitt utvidet. Huset er utført i laftet tømmer og fundamentert på betongpilarer. Når en betrakter laftekonstruksjonen virker denne å være utført samlet for hele stabburet, og det er ingen tegn til at det kan være bygget til en halvdel. Stabburet er oppgitt ved synsforretninger og branntakster, men for øvrig er det ikke nevnt i brev eller notater. Det virker påfallende at en slik sak ikke er nevnt. Materialvalget er spesielt, for selv i 1941 måtte det være uvanlig å sette opp et nytt bygg i laftet tømmer. Det kan ha flere forklaringer. Da det ble bygget var det nok lettere å ta ut tømmer fra egen skog enn å kjøpe materialer til bindingsverk. En annen forklaring på konstruksjonsmåten kan være at laftet tømmer er bedre for bygging av et stabbur enn bindingsverk. En siste forklaring kan være at det var tiendeboden som er flyttet for å fungere som nytt stabbur. En besiktigelse bekrefter i alle fall at tømmeret er brukt tidligere og at det kommer fra en stor bygning. Dimensjonene er kraftige, og det er store lengder. Stokkene har helt tydelig blitt telgjet til for dette huset, og en kan se av over- og underside at tømmeret er gammelt. Golvplankene i huset er ganske overbevisende med hensyn til opphavet. De har store dimensjoner, og det er tydelig at de har ligget i et tilsvarende hus lenge. Mitt tips er at tømmeret og golvplanken som er brukt i dette stabburet kommer fra tiendeboden. For det nye stabburet er det kappet og hogget til etter det behovet man hadde. Materialene i takkonstruksjonene var tydeligvis nye da stabburet ble bygget. Materialene var på garden da stabburet skulle bygges, og det var ingen problemer med å sette i gang uten byråkratiske avklaringer.
Godt beskyttet matlager
Stabburet har to avdelinger, en for presten og en for forpakteren. Dette gjelder første etasje. Utafor hver inngangsdør er det et lite rom med ukjent formål. Det kan tenkes at dette skulle tjene som rom for redskap. Vår avdeling inneholdt ei diger «mjølbøle». Denne var laget av tre og var inndelt i flere avdelinger. På toppen var det et tungt lokk. Mel av forskjellig sort, ble tømt ned i respektive rom. Kassen var så velbygd og tett at det ikke var noen fare for angrep fra mus og rotte. I rommet var også to «saltstetter». Disse ble brukt for salting av skinker. De ferske skinkene fra høstens slakting ble gravd ned i saltet og lå der to til tre måneder. Så ble de tatt opp og hengt til modning. Også denne prosessen tok tid. Jeg mener å huske at skinkene fra sist høst ikke skulle brukes før ut på sommeren. Ved sida av skinkene hadde spekepølsene sin plass. Innerst til venstre var det laget lagringsplass for flatbrød. Dette var opphengt i taket i tynne lekter. Dette skulle hindre mus i forsyne seg av maten, og dette fungerte fint. Flatbrødet som Maria Østberg møysommelig hadde bakt i store stabler ble betryggende lagret til det ble forbrukt. Midt på golvet er det et firkantet, lite hull. Dette kan ha fungert som et sluk, når golvet ble reingjort med vann. En annen forklaring kan være at plankene har utgjort golvet i kornlageret. Der ble slike hull benyttet til å renne kornet ned i sekker for transport til mølla.
Korntransport for sterke menn
I andre etasje er kornlageret, og trappa dit er et eget kapittel. Den er så bratt, at selv om man ikke bærer noe kan den være en utfordring. I denne trappa skulle årets koravling bæres. Da var det en skikk at kornsekkene skulle være så tunge som mulig. Kornet var den viktigste grøden, og de sterke menn skulle bære disse inn «i sitt ansikts sved». Når en fikk fylt de gamle striesekkene med tørt korn, kunne de veie opptil 100 kilo. Det var ikke alle som kunne klare å bære inn slike, men de som gjorde det fikk en spesiell status. Det ble fortalt at en mann i bygda, Even Prestberg, kunne ta en slik sekk under hver arm og bære disse i hus. Han kjørte motorsykkel, og en gang feilparkerte han ved gjerdet til Gjøvik Gård. En politimann påpekte forholdet, og ba om at sykkelen ble flyttet. Historien forteller da at Even tok motorsykkelen i nevene og løftet den over gjerdet. «Står’n atti i vegen nå»? skal han ha spurt. Historia forteller ikke noe om hva politimannen sa. Jeg husker at det blant bygdens menn florerte med slike historier. De fleste var helt eller delvis usanne, men artige å høre på for en smågutt. Vi var ikke likere enn at vi gjenfortalte disse historiene i kameratflokken. Og det hendte at vi smurte på litt for å imponere.
Kornlageret
Kornloftet er inndelt i fem binger, en stor og fire mindre. Dette skulle opprinnelig romme hele årets avling. Jeg husker at bingene var fylt med korn, og det kan hende at alt som var produsert på garden ble båret inn på stabburet. Når det var tid for å dra på mølla, måtte kornet måkes i sekker og bæres ut igjen. Mølla var et viktig treffpunkt, og her oppsto nok nye historier om sterke menn. Da det ble vanlig med kornsiloer kunne kornet leveres direkte fra treskelåven, uten å gå vegen om stabburet.
Skyss med prestens bil
I rommet under stabburet, mellom pilarene, hadde far lageret av hesjestaur. Denne måtte ligge tørt slik at den ikke råtnet. Etter hvert ble denne plassen brukt lagring av skrap og søppel. Dette må ha irritert presten men jeg vet ikke om det noen gang ble klaget. Det var i hvert fall all grunn til å klage. Dette «lageret» var det første som presten så når han kom ut hovedinngangen og siste han så når han gikk inn etter å ha parkert bilen. Garasjen lå i stabburets sørøstre hjørne. Bjelland hadde en engelsk bil, en svart Vanguard Standard. Denne var akkurat passe stor til at den kom inn på den snaue plassen. I min verden var jeg ikke bortskjemt med biler, så jeg sto ofte og betraktet vidunderet. En dag klaffet det slik at Bjelland kom for å kjøre bilen inn i garasjen. Han spurte om jeg ville sitte på, og det var ikke nei i min munn. Jeg kan ha vært i fireårsalderen og la merke til at Bjelland hadde for vane å parkere bilen ute når han kom hjem. Etter ei stund kom han ut igjen for å kjøre bilen inn i garasjen. Jeg hadde da god tid på meg for å ta oppstilling med håp om en liten tur. Bjelland var en vennlig mann overfor alle, ikke minst mot oss unger. Jeg kan ikke huske at han noen gang unnlot å tilby meg skyss.