Tomta for det nye uthuset var bestemt alt så tidlig som i 1930. Det fikk en dominerende posisjon på kanten ovenfor Badstujordet. Midt gjennom tomta gikk den gamle vegen som Jens Nielssøn skrev om i 1594. Inntil 1951 sto balsampoplene her i en sammenhengende allè fra Børstad-grensa til presteboligen. Da byggingen var over sto poplene fortsatt igjen vestenfor låven.
Uthuset under ferdigstillelse sommeren 1952
Ingeniør Ugland tok jobben
Det nye uthuset sto ferdig høsten 1951, etter forbausende kort byggetid. Forut for byggestarten var det mye tautrekking om løsninger og kostnader. Alskens ekspertise ble konsultert. Noen mente at det ville være besparende å gjenbruke takstein fra det gamle uthuset. Entreprenøren fikk torpedert dette forslaget gjennom å påvise at det var dyrere og dårligere. Det ble derfor valgt eternittplater på taket. Dette nye produktet var svært rasjonelt å benytte på store tak. Etter at tautrekkinga var over kunne ingeniør Kåre Ugland 21. april 1950 presentere sin pris for arbeidene på 102.131 kroner. Grunnarbeid, elektrisk installasjon og maling er da ikke inkludert. Departementet kommenterer 12. mai 1950 at Stortinget har bevilget penger til prosjektet, men avventer uttalelse fra prestegardsinspektøren. Sogneprest Bjelland oversendte så 28. juli 1950 komplett prisoverslag på 116.731 kroner. Departementet godkjente dette 16. august 1950.
Kort byggetid
Byggetillatelse forelå i god tid, men byggingen kom allikevel ikke i gang før vinteren. Det kunne kanskje være like bra, for denne vinteren kom til å bli svært snørik. Brev fra prestegardsinspektøren 29. mars 1951 tyder på at det har vært stadige omkamper om løsninger. Han skriver også at entreprenøren gjerne vil komme i gang. Ugland har nok presset på for dette, og har også bedt om kompensasjon for ekstraordinære snømengder. Han får ikke innvilget dette, men byggingen må ha kommet i gang denne våren.
Onkel Ola (Ole Magne) Hvattum til venstre med bestefar Ole Hvattum til høyre. Mannen i midten er ukjent. Bildet er tatt sommeren 1952.
Det foreligger ikke ny informasjon om byggearbeidet før 18. januar 1952. Bjelland sender da oversikt over påløpte kostnader og ber om at disse godkjennes. Departementet må ha vært fornøyd med Bjellands håndtering av saken og godkjenner kostnadene prompte. Verdt å merke seg er at stigning i lønninger og priser blir godkjent. Av et samlet beløp på 136.215 kroner utgjør dette 12.500 kroner. Byggetiden må ha vært ca sju måneder. Selv i dag, med hjelpemidler som var ukjent på den tid, ville byggetiden vært respektabel.
Materialer fra egen skog
Byggherren holdt leveranse av trematerialer. Tømmer ble hentet i Prestegardens skog og skåret på stedet. Saga var rigget opp der hvor ny forpakterbolig senere ble bygget. Det fantes noe materialer lagret til formålet. Helt siden Redtrøens tid hadde disse vært tema. Jeg husker at de lå i en stor stabel som med all rett kunne kalles «vellagret». Dette var ikke vanskelig å se av de svarte plankeendene. Det er ikke sikkert at alt kunne benyttes til formålet. Noen av dimensjonene på materialer som skulle benyttes var spesielle. Taksperrene som holder tverrsnittsmålene 8×10 tommer med lengde på 9 meter er ikke vanlige mål på trelast. I prestegardsskogen var det tydeligvis ikke noe problem å skaffe 18 av disse.
Tomta ble gravd ut med bulldozer
Slik så Prestegarden ut midt på 1950-tallet.
Tomta ble gravd ut med bulldozer. Dette var var spennende, men ikke helt nytt for meg. Nettopp denne vinteren i 1950/51 var det usedvanlig mye snø. Selv om far hadde «tyskerplogen», var det ikke mulig å holde vegen åpen slik at presten kunne komme fram med sin bil. Bulldozer ble rekvirert, og denne gjorde virkelig veg i vellinga. Jeg vet ikke hvem som hadde denne, men den kom nok ikke langveis fra. Det må ha vært den samme bulldozeren som samme vår grov ut tomta. Dette ble utført på kort tid under stor oppmerksomhet. Det var mange som ville se vidunderet, og noen ville også holde oppsyn med byggingen.
Riktig tilslag til betongen
Grunnmuren er helt i betong, og det er betongdekke over det meste av kjelleren. Betongvolumet er stort, og innsatsen for å få den på plass har ikke vært liten. Så vidt jeg kan skjønne er konstruksjonene av beste kvalitet uten noen synlige svakheter. De som har gjort jobben har visst hva de drev med. Andre som satte opp hus og bygninger etter krigen gjorde ikke det. I Vardal var det lettvint å hente sand og grus til betongen i Vesleelva.
En betongblander av denne typen ble brukt ved bygging av det nye uthuset.
På det lange strekket fra grensa mot Aalstad til Bybrua er det svært lite fall. Her hadde sand og grus lagt seg igjen etter flommer i tusenvis av år. Med den beskjedne vannføringen som denne elva har og har hatt, inneholder sanden alltid humusstoffer. Dette gjør sanden ubrukbar til betong. Når innholdet av humusstoffer blir for stort, vil betongkontruksjonene etter mange år forvitre. Dette har mange fått smertelig erfare. Jeg regner med at en erfaren ingeniør som Ugland var kjent med dette forholdet, og at han derfor skaffet kvalitetssikret tilslag. Til produksjonen av betong hadde de en stor blandemaskin med heisevagg. Oppi denne vaggen ble sement, pukk og grus måkt og riktig mengde vann tømt i. Vaggen ble heist opp med en vinsj, og alt reiste inn i blandetrommelen. Denne roterte ei bestemt tid før innholdet ble tømt i trillebårer. Alt måtte fraktes på denne måten, akkurat slik som på andre bygg på den tiden.
Overbygg i mur- og treverk
Vegger i fjøs, grisehus og stall ble murt av teglstein. Veggene i mjølkehuset ble murt av betongstein fra Dokka. Denne hadde luftspalter som skulle ha en viss isolerende evne. Det skulle vise seg at denne isoleringen var lite verdt. Alt det øvrige, bortsett fra låvebrua i betong, ble utført i trekonstruksjoner. I dag er det interessant å studere disse.
Slik ble hovedkonstruksjonen for låven bygd. Kjørebrua øverst og høygolvet nederst, over fjøset.
Tilsvarende låvebygninger ble satt opp over alt, men en lar seg allikevel lett imponere over dimensjoner og nøyaktighet. Takstolene er et kapittel for seg, og jeg har det ennå ikke klart for meg hvordan de gjorde dette. Høyden fra låvebrua er mellom fem og seks meter, og vekten er på mange hundre kilo. Dette fikk de opp uten annet enn taljer og håndkraft.
Rominndeling
Låven besto av møkkjeller, potetkjeller og vognskjul i bunnetasjen. Det ble dessuten laget en merkelig silokonstrukjon. Den gikk ca to meter under fjøsgolvet, og ble satt på betongpilarer. Den kunne ikke være dypere hvis det skulle være mulig å gafle silomassen opp igjen. Dette var før silotaljens tid. Bunnen og veggene fra fjøstrevet og ned var i betong. Over dette var siloveggene av treplank. Denne løsningen var ikke uten svakheter. Etter at siloen var fylt og press lagt på, fortsatte massen å synke helt til den kom ned til veggene i betong. Forbruket av silo begynte på høsten, og fòret skulle helst vare til utpå våren. Når det ble kaldt nok frøs silomassen fast til de uisolerte veggene. Bunnplaten lå med god klaring til grunnen så kuldegradene fikk godt tak. Dette gjorde at alt frøs til en sammenhengende kladd. På det verste var det manns arbeid å hakke løs silo slik at det kunne bli nok til alle dyra.
På veg til beite sommeren 1976
På fjøsgolvnivå lå treskelåven, halmgolvet, stallen, fjøset, grisehuset og hønsehuset. Treskeverket sto i treskelåven med en halmvifte som fraktet halmen dit en ønsket. Stallen hadde fire spilltau for hest og en binge for sau. Fjøset hadde 24 båsplasser med nødvendig plass til kalver og ungdyr. Grisehuset hadde tre binger, hvorav den ene seinere ble tatt til lutingsanlegg. Ytterst, i sørøstre hjørne holdt hønene til.
Låven ble et avgjørende driftsmiddel
Låven som etter megen møye ble bygget seks år etter krigen, var planlagt for jordbruk slik det ble drevet i tredvetallets Norge. Vi kan ikke forlange at planleggere og beslutningstakere skulle kunne forutse den eksplosive tekniske utviklingen som landbruket skulle gjennom de nærmeste åra. 
For mor og far var det å kunne ta i bruk fjøset og låven så stort at de ikke hadde tanker om å klage på noe. De fikk endelig muligheten til å utnytte egen arbeidskraft på en slik måte at de kunne bedre sin egen økonomi på samme måte som andre bønder. Det er godt i ettertid å se at tilsynsrapportene hver eneste gang konkluderer med at jorda blir godt drevet og er i god hevd. De har fullt fjøs, og utnytter gardens ressurser godt. Ut over sekstitallet blir driften til og med karakterisert som intensiv.
Våre opplevelser
Bjørg og jeg har felt ned noen opplevelser som er tilknyttet «Det nye uthuset»:
Sauen var et ålreit dyr – Takraset – Kjøpeskål for ny traktor –
Grisehold og keisersnitt – Bjørgs eksamen