Den gamle forpakterboligen

Den gamle forpakterboligen var en toetasjes bygning som etter branntakstdokumentet i 1929 var 8 meter bred og 16 meter lang. Slik bygningen sto da vi kom dit i 1947 var den sterkt slitt, men en kunne se at det hadde vært et staselig hus. Huset var bygget i empirestil som la stor vekt på enkelhet, symmetri og balanse.

Dette preget dette huset med sine store vinduer som var perfekt plassert etter idealene. I ettertid er det ikke vanskelig å tenke seg at presten kan ha bodd standsmessig her. Vi hørte snakk om at dette hadde vært prestebolig i sin tid, men det forelå ingen dokumentasjon på dette. Blom forteller i boka si at ny prestebolig ble bygget i 1863, altså før hans tid på garden. Han skriver slik om den gamle bygningen: «Den gamle toetages, rødmalte bygning havde flere store værelser og lignede andre større presteboliger i fortiden». Jeg har kommet til at dette må ha vært den som ble forpakterbolig, men at den ble flyttet.

Presteboligen  ble forpakterbolig

Skissene av bygningene på kartet fra 1882 er unøyaktige, men noen opplysninger  må vi kunne stole på. Den øvre stuebygningen består av to hus som er satt inntil hverandre. Dette går helt tydelig fram av kartet. Like tydelig er det at den nedre har en inngang fra øst.

Jeg husker at ytterkledningen på forpakterboligen var sterkt slitt, men at den øverst under takutstikket hadde skjær av rødmaling. Forløpet for flytting av bygningen kan ha vært slik: Hans Peter Borchgrevink var sogneprest i Vardal 1822-1863. Borchgrevink var kjent som er særlig dyktig gårdbruker. Om ham sa man:” Sæt prosten på en stein uti Mjøsa, likevæl så vil det gro gras omkring’n”. Han bygget om og utvidet flere av husene på prestegarden, bygget nytt fjøs to ganger og la vannledning av trestokker. Over alt var han på ferde og tok del i alt slags arbeid. Dette fortelles i Vardal Bygdebok.  Han har tydeligvis vært en mann med stor tiltakslyst og gjennomførte store byggearbeider. Den nye presteboligen sto ferdig i 1863, samme år som Borchgrevinck fratrådte som sogneprest.

Planlegging og bygging må ha startet vesentlig tidligere, noe han må ha stått for. Den gamle toetasjes presteboligen ble tatt ned og lagret, slik man ofte gjorde. Så ble den nye presteboligen satt opp, men mer rakk ikke Borchgrevink før han gikk av. Peter Blom var også handlekraftig og tok ned den øvre stuebygningen og satte opp den gamle presteboligen på samme tomt. Dette forklarer da mysteriet med Aadnæsmaleriene som ble funnet i presteboligen i 1976.

Disse har prydet veggene i den gamle presteboligen, og ble tatt ned da denne ble flyttet. Til alt hell ble trematerialene brukt som underpanel for tapet i den nye, og maleriene ble reddet for ettertiden.

I 1929 ble det avholdt branntakst på garden. I protokollen angis at det i 2. etasje er rullebod. kjøkken, gang og fem værelser. Rulleboden må ha vært det store rommet i vestenden som vi kalte «køtte». De to store soverommene må ha vært delt, slik at de utgjorde fire mindre rom. Kjøkkenet må ha vært et av disse. Dette viser at huset har vært bebodd av mer enn en husstand. I de store rommene var deleveggene revet da vi flyttet inn.

Fra Øystre Slidre, via Gran til Vardal

Vi, det vil si mor, far, Bjørg og jeg, flyttet til Prestegarden våren 1947. Vi hadde flyttet fra Øystre Slidre i oktober 1946 og bodde i Veslestua på Hvattum om vinteren. Far og bestefar hadde ranglet rundt og sett på forpaktninger og hadde nok også vært i Vardal. Far var jo kjent i bygda og onkel Paul var bestyrer på Kastad. Bestefar var til stor støtte, og det var vel naturlig at han var med under flyttingen. I følge tante Bella så var transportmiddelet tog, og det som familien eide var nok med. Det var møbler, husgeråd og klær, og ikke minst høyvogner som de hadde laget om vinteren.

Bestefar hadde uttalt at han aldri hadde sett et hus så tomt som forpakterboligen i Vardal. Til og med lyspærene var skrudd ut. Dette var antageligvis det minste, for det var litt av et hus å flytte inn i. Blessing Dahle beskriver  i 1930 forpakterboligen slik: «Denne blev for omkring 30 år siden kondemnert og erklært for å være uskikket som menneskebolig». Vi var nok ikke alene om å bo i en dårlig bolig i denne tida, men historien om denne boligen er godt dokumentert.

Dårlige boforhold

Når husene i Prestegarden hadde så elendig status så må dette skyldes den fantastisk manglende interesse og vilje som departementet som forvalter utviste. Initiativer til og henvendelser om forbedringer var svært mange, men reaksjonene helt fraværende. Under sogneprest Reidar Redtrøen skjedde det tydeligvis noe. I desember 1939 sender synsnemnda brev med vedlagt omkostningsoverslag fra byggmester Hans Ringvold. Synsnemnda utgjøres av Nils Gillerhaugen og Torgeir Lauvdal. Det er holdt kontakt med departementet om dette. Overslaget inneholder kostnader forbundet med ny inngangstrapp, ny hoveddør, ny ytterkledning på vegger samt nye vinduer i hele bygningen. Samlet kostnad er vurdert til 2.968 kroner. Den 24. mars er herr Skaset fra departementet på reise, og i hans rapport tilrås det at arbeidene utføres.

Han skriver også at presten har foreslått å flytte hovedinngangen på forpakterboligen til nordsida av huset, men dette tilrår han ikke. To uker etter kom krigen, og alle fikk annet å tenke på. Vi finner ikke noe nytt i saken før juli 1941, da Ringvold har levert nytt omkostningsoverslag. Kostnaden for de samme arbeidene har nå steget til 4.523 kroner, en formidabel økning på 52 %. Olaf Bjelland har nå tiltrådt som sogneprest, og det er han som fører saken videre. Han skriver i brev til departementet 28. august 1941 at han foreslår at arbeidene blir utsatt. Ikke bare har det blitt en stor prisøkning, men tilgangen på nødvendige varer er også vanskelig. Departementet sier seg enig i utsettelsen.

 Kalde vintre og enkle sanitære forhold

Det skjedde nok ingen ting med huset før vi flyttet inn. Jeg husker godt at vinduene var enkle, og at de på kjøkkenet rimet helt igjen når det var kaldt nok. For å kikke ut brukte jeg tommelen for å tine en liten flekk til kikkehull. Hvis jeg hadde tilgang på en femøring så brukte jeg denne.

Da ble kikkehullet større og mye penere. Golvene var så kalde at det var forbudt for oss å vandre rundt barbent. Forbudet var for øvrig ikke nødvendig. Når det ble virkelig kaldt kunne vi ikke sove i andre etasje, men klumpet oss sammen i midtkammerset. Der kunne vi holde varmen. Vi hadde innlagt vann med en utslagsvask ved siden av komfyren. Dette frøs når det ble kaldt nok, og far måtte tilkalle rørlegger med tiner. Huset hadde ikke elektrisk opplegg med den nødvendige kapasiteten for dette. Han måtte derfor koble rett på luftstrekket ute, «henge på tråa». Vannklosett var et ukjent begrep, og vi måtte benytte utedoen som lå ett hundre meter unna. For de små barna var løsningen ei hvitemaljert dobøtte. Jeg kan ikke huske hvordan alt dette fungerte når det ble kaldt, men vi drøyde i hvert fall i det lengste med å gå på utedoen. Den sanitære situasjonen var svært enkel, sett med nåtidens øyne. Innlagt vann fantes kun på kjøkkenet, der det etter hvert kom en liten bereder. På soverommet kunne vask skje i et vaskevannsfat som sto på en servant. Varmt vann måtte fraktes dit fra kjøkkenet. En gang i uka, gjerne lørdag, skjedde hovedrengjøringen. På kjøkkenet var det plassert en stor trestamp som ble fylt med varmt vann. Oppi den ble vi vasket og skrubbet til vi var rene nok. Hvor mange som måtte bade i samme vannet husker jeg ikke, men jeg tror at det måtte gjelde alle oss barna. Hvordan mor og far ordnet seg med bading aner jeg ikke. Det kan jo tenkes at badestampen ble brukt i bryggerhuset, hvor det var mulig å få litt privatliv.

Les om Livet på kjøkkenet

Brannfarlige forhold

Den store vedkomfyren kan ikke ha vært i god stand. Den 30. januar 1954 sendte Bjelland brev til departementet med henstilling om en bevilgning på 450 kronerfor å kunne kjøpe en ny. Begrunnelsen var at den gamle var brannfarlig. For å understreke alvoret, er lensmann Otto Fjell engasjert til å utarbeide en bevitnelse. Han kan fortelle at komfyren er brannfarlig, og at det har vært tilløp til brann to ganger. Den ene gangen måtte brannvesenet tilkalles. Jeg husker disse tilfellene, og brannene det siktes til var pipebranner. Den gamle komfyren hadde nok ufullstendig forbrenning, og dette førte til slaggdannelse i pipa. Pipa var murt i ½-steins tegl og selvfølgelig ikke isolert.

Røyken kondenserte på den kalde muroverflaten, noe som bidro sterkt til slaggdannelsen. Konstruksjonen på komfyren var slik at varmen slo rett inn i pipa, og når det ble fyrt hardt og lenge kunne slagget begynne å brenne. Dette var nesten umulig å slukke og måtte få brenne ut av seg selv. Faren ved slike pipebranner var at det kunne være svakheter i murverket, som kunne gjøre det mulig for ilden å nå brennbart tre. Varmen kunne også få pipa til å sprekke med det samme som resultat. Det var heller ikke uvanlig at golvbjelker var murt inn i pipa. Det var da bare et tynt pusslag som skilte treverket og pipeløpet. Når det brant i pipa kunne vi høre en uhyggelig dur. De voksne ble urolige, og vi ble alle preget av situasjonen.

Med helt usedvanlig tempo i avgjørelsene bevilget departementet 16. mars 1954 450 kroner til ny komfyr, og understreker at overskridelse ikke må forekomme. Denne blir innkjøpt hos OM Skonnord for 470 kroner og 35 øre. De tar den gamle i innbytte for 30 kroner. Departementet slipper unna med å betale 430 kroner og 35 øre og må vel være storfornøyd. Men huset var nok fortsatt brannfarlig. Mor hadde også en elektrisk komfyr med magasin.

Dette magasinet var en tung støpejernsklump på minst 50 kilo med kokeplate på toppen. Dette satt nede i et isolert hull i komfyren, og på toppen var det et stort hengslet lokk som kunne legges over. Når magasinet var varmet opp holdt varmen seg i mange timer. Hvis det var brukt om kvelden, kunne en koke morgenkaffen på det dagen etter. Systemet var praktisk og strømbesparende.

Vann måtte til å begynne med varmes i et stort, avlangt støpejernskar som var nedfelt i komfyrplata. Når det ble fyrt var jo vannet bestandig varmt. Etter hvert fikk mor en liten hvitemaljert bereder festet på veggen. Når en hadde tappet vann for oppvask, måtte det ventes lenge til neste ladning var klar.

Les om Julefeiring

Midtkammerset

Midtkammerset lå som navnet sier midt i bygningen. Det dominerende møblet var «divvan» som kunne slås ut. Jeg vet ikke hvor gammel denne var, men sporene i madrassen vitnet om mangslungen aktivitet. Jeg vil tro at dagens helsemyndigheter hadde kondemnert denne umiddelbart og beordret desinfeksjon av rommet. Jeg mener at midtkammerset var stedet hvor radioen sto. Denne var til stor glede for alle, og til tider kunne det bli kamp om å få holde øret helt inntil høytaleren. Det som gjorde mest inntrykk på meg i tidenes morgen var barnetimen for de minste med Alf Prøysen eller Thorbjørn Egner. Hvis Else Wildhagen hadde barnetimen så ble jeg mektig skuffet. Det var bare gørr kjedelig.

Barnetimen på lørdagskveldene, med hørespill kunne være helt eventyrlige. Jeg drømte meg bort blant helter og skurker i eksotiske omgivelser. Et viktig instrument i rommet var telefonen. Denne måtte sveives for å oppnå kontakt med sentralen. Bruken kostet penger, og det var ikke bare for oss barn å ta oss til rette. Når mor skulle ringe til Gran måtte hun be om rikstelefon. Operatøren, som uten unntak var en dame, opplyste regelmessig om forbruket ved å si «En periode, to perioder» osv, og far måtte betale deretter.

Stue og spisestue

I østre enden av bygningen lå spisestua. Den eneste døren dit var fra stua. Det skulle være et selskap hos oss og da var nok mor og far enige om at det ble for tungvint å bære maten gjennom gangen og stuen. Da ble en kar med motorsag engasjert, og hull for dør ble saget gjennom tømmerveggen. Jeg kan ikke huske at spisestuen ble brukt noe særlig.

 

Stua lå lengst øst og ut mot gardsplassen. Den hadde to vinduer på langveggen og ett på kortveggen. Jeg forstår nå at dette rommet var utenfor mitt interesse- og operasjonsområde, når jeg hører om hvordan Marie har opplevd det: «Jeg husker godt salongen som stod der. Det var den grønne som Ragnhild og Ola tok over. Den bestod av en nett sofa og to lenestoler, samt et fint bjørkebord. Mor var alltid veldig forsiktig med denne salongen. Jeg vet ikke når den ble kjøpt, men det var tydeligvis et økonomisk løft, og noe en selvfølgelig måtte passe godt på.

Over sofaen hang det tre reproduksjoner av berømte malerier. Det største som hang i midten heter «På terrassen» og er malt av Renoir. Mor var glad i bildene sine, og jeg er glad for å ha denne reproduksjonen i stua».

Andre etasje

I den store gangen var trappen til andre etasje, og det var en lem til kjelleren. På veggen mot sto sto det gamle melkeskapet fra 1825 som mor hadde med seg fra Hvattum. I andre etasje lå soverommet til mor og far rett over stuen. Jeg lå også der til jeg ble ganske stor, noe jeg hadde til felles med Marie og Ola. Jeg husker at mor i 1956 fortalte at jeg skulle få ei lita søster eller en bror. Jeg syntes nok ikke noe særlig om dette, og mente at det var helt unødvendig. Jeg mente at vi hadde det travelt nok som vi hadde, og jeg fryktet nok for nattefreden med det nye familiemedlemmet.

Bjørg hadde kapret jomfrukammeret over kjøkkenet, og regjerte der med jernhånd.

For meg var dette etter hvert en eksotisk verden med ukjente lukter og spennende farger. Mot all sannsynlighet klarte jeg å besinne meg, og jeg forgrep meg aldri på jomfruens skatter.

Les om Uheldig murer

Køtte

Innenfor Bjørgs rom var det store, mørke loftet «køtte». Jeg må ha hørt Ibsens «Vildanden» tidlig i radioen og forbandt dette loftet med «køtte». Jeg var helt overbevist om at anden til Hedvig holdt til på akkurat dette loftet. I dag kan jeg ikke tenke på dette uten å tenke på «Vildanden». Dette rommet var dystert, men inneholdt saker som var verdt undersøke. Her oppbevarte far oteren og fiskeveska si som ofte ble visitert. For hver gang ble innholdet redusert, men jeg hørte aldri noe om dette.

I vindusåpningen mot vest lå en eske med geværpatroner, blanke og fine. Jeg husker fristelsen var overhengende for å finne på noe moro med disse, og en gang bestemte jeg meg for å gjøre noe. Jeg tok en nevne patroner og puttet i bukselommen. Så slentret jeg ned trappa og ut med verdens dårligste samvittighet. Hvis jeg hadde truffet mor eller far på turen tror jeg at jeg hadde tilstått uten at de hadde sagt et ord. Jeg kom meg uhindret og usett bort til uthuset, og der grov jeg ned patronene i en sagflishaug under låvebrua. Der ble de liggende noen dager i påvente av utvikling av planen. For å komme videre måtte jeg ha en medsammensvoren, men det var nok her prosjektet havarerte. Jeg tror at det må ha kommet såpass mye vett i skallen, at jeg forsto risikoen med å leke med ammunisjon. Jeg var jo usårlig, men tanken på at andre kunne bli skadet ble for overveldende. Jeg grov opp igjen patronene, pusset av sagflisa og la dem pent tilbake i esken.

Det ble til at Osvald Lundby tok over forpakterboligen til riving i 1960. Han brukte opp igjen tømmeret i veggene i «køtte» samt bjelker og loftsplank. Av dette laget han seg en flott stue der tømmeret er finhøvlet innvendig. Til sønnen Even Lundby fortalte han at det på tømmeret i et hjørne fantes tekster som åpenbart var skrevet av en eller flere prester. Osvald var nok stolt av denne flotte stuen men angret seg for at han høvlet bort tekstene. I dag ville det vært utrolig interessant å kunne studere disse.

Les om Reddet fra veven

Johnrommet

Rommet over midtkammerset hadde tømmervegger som var grønnmalte. John Lønstad fikk tildelt dette rommet da han kom til Prestegarden som gardsgutt på 1950-tallet. Låsen i døra var av en type som en nå bare kan se på museum. Den hadde en klinke som en trykte ned slik at slåen på innsiden løftet seg. Fetter Arne Thune jobbet for far ett år etter at han var konfirmert. Han ble plassert på dette rommet sammen med meg. Jeg ble introdusert for ny verden sammen med en større gutt, og prøvde røyking for første og siste gang. Jeg tror at begrensningen lå i at jeg måtte kjøpe sigaretter sjøl, men det kom aldri noe ut av det. Ellers fikk jeg tilgang til kiosklitteratur som opplyste meg om hittil ukjente sider av menneskenaturen, og dette satte jeg stor pris på. John hadde bebodd dette rommet til han dro i det militære. Da han kom igjen var vi flyttet til ny forpakterbolig, og han fikk sitt eget rom der.

 Forpakterboligen skulle vært på Eiktunet

Mens den nye forpakterboligen var under bygging, ble det gamle husets skjebne behandlet. Det var over 200 år gammelt, og noen så verdien i å kunne bevare det for ettertida. En av disse var Ludvig Skjerven, Han var gardbruker på By og hadde vært ordfører i Vardal. Sammen med Halvard Oudenstad fra Snertingdal var han drivkraften bak etablering av bygdemuseet Eiktunet, og han var stadig på jakt etter nye objekter.

Da dette huset i Prestegarden ble aktuelt, var han 75 år. Likevel tok han initiativ til å få det flyttet til Eiktunet, hvor det kunne passe godt inn. Departementet godtok at museumslaget vederlagsfritt skulle få overta huset, og kontrakt ble undertegnet 2. desember 1959. Av ukjente grunner ble denne flyttingen ikke iverksatt. Osvald Lundby, som var håndverker, fikk overta huset. Han rev det ned, og flyttet det til eiendommen som han hadde like ved Samvirkelaget. Her satte opp igjen deler av tømmeret i 2. etasje og innredet dette til bolig for seg selv. Osvald tok vare på materialer og bygningsdetaljer fra den gamle bygningen, blant annet de vinduene som ikke var råtne. Noen av disse samt andre materialer har nå kommet tilbake til garden og brukt i Prestegardslåven.