Vi hadde ikke noe navn på dette jordet. Vi kunne si: «jordet ova Børstad», «ova husa», «ved Grytbakka» eller lignende, og dette fungerte bra nok. Slik jordet lå i 1959 var, grenset det mot Grytbakka i øst, Klokkergarden i nord, bekken fra Haug i vest og gardsvegen i sør. Bekken hadde jo alltid vært der, men vistes ikke på gardskartet. På kartet fra 1882 er jordet delt av Preststigen, og på østre side kan en se at det stikker ut en liten «tupp» som går bort til Børstadbekken på østsiden av Grytbakka. Denne biten har da vært en del av dette jordet før Grytbakka ble bygget i 1862. Vi hadde aldri kjennskap til at Prestegarden skulle ha hatt eiendomsrett til noe på den siden av vegen. Det hadde nok skjedd noe med dette mange år tidligere, og etter hvert smeltet den sammen med Klokkerjordet.
Agga (Augusta) Lorentz Thune
Agga Lorentz Thune (ikke i familie med oss) var datter Lorentz Nitter som kom til Gjøvik som hjelpeprest i 1903 etter å ha vært prest ved jernbaneanlegget fra Oslo. Han ble konstituert som sogneprest i Vardal i 1910 etter Peter Blom og bodde da i Prestegarden. Datteren Agga f. 1901 skrev i 1956 et innlegg i menighetsbladet som gjengir minner om hennes oppvekst, blant annet om Preststigen som var kantet med Rognebærbusker.
Agga Lorentz Thune forteller om sin barndom i Prestegarden.
Klokkergarden tilhørte kirken og ble bygget på kirkens grunn
Prestegarden og Klokkergarden har begge tilhørt kirken. Den 1. juni i 1801 brant kirken, kirkestallene og husene på Haug og Klokkergarden. Kirken ble gjenreist litt høyere på kirkegarden slik den ligger nå, og Klokkergarden ble også bygget opp igjen. Husene på Haug lå nede ved vegen mot Hørstad og ble bygget opp igjen der. Da Haug ble landbruksskole i 1857 ble gardstunet flyttet dit det nå ligger. Folkene i Kirkenær kalte stedet med de game hustuftene for «Gamlehaug». Dette hørte jeg ofte i min oppvekst men tenkte ikke over hva bakgrunnen var. Fra 1812 fungerte huset i Klokkergarden som skole. Med bakgrunn i at den lå der i 1801, må vi regne med at den har ligget der i lang tid forut for brannen.
Gardskartet fra 1882 viser at Prestegarden da hadde et areal som nådde helt fram til Børstadbekken. Dette må senere ha blitt tillagt Klokkergarden.
I 1861 hadde Klokkergarden et samlet areal på 33 mål. I 1941 var dette økt med seks mål til 39. Dette tilsvarer arealet på trekanten hvis vi tar hensyn til «tuppen» som kan ha vært tre mål, Den delen av klokkerjorda som ligger nord og øst for Kirkenær kan ha tilhørt Haug som en del av Nerjordet. Klokkergardens jorde som lå mellom Bjørnerud og butikken må også ha kommet fra Haug. Kirkenær kommer også fra Haug og det virker påfallende at en slik «lomme» som denne tomta utgjør skulle ligge utenfor det store jordet. Jeg tror at Nerjordet en gang gikk helt fram til Korsvegen. Kirkenær var et kratt og en steinrøys av Haugs grunn som Andreas Sollien fikk bygge på. Prestegardsjordet gikk fram til 1950 opp til nordøstre hjørne på Kirkenær med grense rett bort til Grytbakka. Den store jordskiftesaken mellom Haug, Klokkergarden, Bjørnerud og Prestegarden ble avgjort dette året, og førte blant annet til at denne grensen ble gående som en rett strek fra Hørstadjordet til Grytbakka. Prestegarden måtte da avstå den biten som lå ovenfor gjerdet.
Underjordiske krefter
Brønnen som ble bygget tørrsommeren 1947, ligger på dette jordet. Noen meter sør- og østover lå et område på ca 50 kvadratmeter, hvor det ikke ville vokse noe. Det var bare litt smått ugras som ga bakken litt grønnfarge. Teoriene om årsaken til dette var flere. Noen mente at det var de underjordiske som hadde forhekset disse kvadratmeterne som en straff for en forseelse begått av Prestegardens folk. Det var alltid noen voksne i min omgangskrets som hadde stor moro av å skremme en guttunge med slike historier. Etter hvert forsto jeg at jeg kunne stole på mine egne vurderingsevner når noe slikt ble lansert. En annen teori var at jorda var så blyholdig at plantene ikke trivdes der. Det kan godt ha vært tilfelle, men hele fenomenet ble snart borte da tung jordbearbeiding med traktor ble vanlig.
Kålrotdyrking er slitsomt arbeid
Jeg mener å huske at vi flere ganger hadde kålrot på jordet ovafor husene. I hvert fall har jeg bitre minner om dette. Kålrota ble sådd med såstav som er et rør med et splittet hjul i nedre ende. Røret fylles med frø, og staven skyves med håndkraft. Frøene faller så ned i spalten i jorda som dannes av hjulet. På forhånd er det moldet opp ei får som ble rullet på toppen for å få den flat nok for såing. Når kålrota spirer kommer det tett med spirer som må tynnes. Det skal stå igjen planter med 12-15 cm mellomrom. Vi brukte kålrothakke til dette arbeidet, men det var uråd å ta akkurat passe slik at det ble stående igjen bare enkeltplanter. Vi måtte derfor hele tida krøke ryggen for å klare dette, og dette er slitsomt, selv for en ung kropp. Når jordsmonnet hadde vært utsatt for litt tørke, var ofte overflata beinhard. Ugraset, og da spesielt kveke, «kveko», var seig å ta. Fårene var lange, og det virket som om arbeidet var uendelig. Dette arbeidet skulle gjøres omtrent ved slåttonntider. Den onna var mye morsommere, og jeg så fram til å være med på den som en drøm langt der framme. I skoleferien fikk vi ofte besøk av søskenbarn. Hvis vi da dreiv i kålrota, kunne ikke slike besøk hefte arbeidet. I stedet ble gjestene satt til å arbeide sammen med oss, men det virket ikke som at de likte det noe bedre. Det hendte at slike gjester fikk det travelt med å komme seg hjem, når de oppdaget hva de måtte være med på.
Kanefart med lånt sluffe
Øverst i jordet, i gjerdet mot Grytbakka var det en åpning, et «le». Der kjørte jeg ut en gang med hest og sluffe. I mange år arrangerte bygdeungdomslaget kanefart på nyttårskvelden, Mange hadde hester og utstyr, og vi kjørte med fakler og klingende bjeller i en kald nyttårsnatt. Vi startet på Haug og kjørte til et sted i nærheten av Mæhlum hvor vi snudde. 
Tilbake på Haug ble vi traktert med varmt drikke. Jeg tror arrangementet var over før klokka slo 12, og jeg dro hjemover med tom skyss. Jeg hadde fars hest, men måtte låne sluffe av Johan Børstad. På tur nedover bakka ble hesten umulig å styre og holde igjen. En sælepinne hadde hoppet ut, og draget ok fram i hestebeina. Hesten prøvde å komme unna, men det gikk bare fortere og fortere. I venstrevingen nedafor skolen måtte hest og skyss ut i snøen. Hesten fikk ikke panikk, og det gikk greit å få den på beina igjen, uskadd. Det gikk litt verre med draget på sluffa. Dette hadde knekt og måtte skjøtes sammen igjen. Far gjorde en utmerket jobb, og ikke minst tok han belastningen med å levere sluffa til Johan. Det hele gikk bra til slutt, men det var den siste kanefarten jeg var med på i slik sammenheng.
Tilbake til jorder