Gramsjordet ligger helt vest på platået mot Hørstad der terrenget stuper seg nedover mot Styggdalen og Bålykkja. Jordet er ikke så stort, men det vokser godt der i solhellinga. I sandryggen som går inn i Styggdalen kan det være skrint på toppen, men i gode år er det ikke så mye dårligere der enn ellers. Da har det vært verre med å få inn avlingen fra dette jordet. Den nedre og bratteste delen består av sandblandet jord, eller bare sand, og det har skapt vanskeligheter mange ganger.
Jeg funderte ofte på hva dette spesielle navnet skulle bety, men i mine unge dager det var ingen som kunne hjelpe til med forklaringen. Peter Blom utga i 1899 boka «Vardal prestegjeld» hvor blant annet tidligere prester blir omtalt. Her skriver han: «Presterne Gram, L. Glatved og Borchgrevink har forbedret jordveien meget». Jens Gram var sogneprest i Vardal 1652-1667, og det må derfor være grunn til å tro at Gramsjordet er hans verk. Han brukte gården som en del av sin inntekt, og i Vardal bygdebok er det gjengitt mange historier om denne mannen, blant annet denne: Jens Gram hadde en bror, Nils Gram som var kaptein og senere sogneprest i Land hvor han døde i 1680. Guttorm Bratt hadde mange gårder i Land og var en svært stridbar mann. Han lå stadig i konflikt med noen og forsøkte blant annet å ta gården Ålstad i Vardal fra sin bror Kjeld Bratt. Jens Gram og Guttorm Bratt lå i stadig krangel og Bratt benyttet enhver anledning til å plage Gram. Han visste at presten syntes rakfisk var motbydelig og at han måtte brekke seg når han kjente lukten. For å skjemme ut Gram pakket han inn en rakfisk og la denne på en stol under prekestolen. Da presten gikk opp på prekestolen sørget Bratt for å åpne pakken slik at lukten steg opp. Da Gram kjente lukten måtte han brekke seg og dette skapte en viss oppstandelse i kirken. Guttorm Bratt beskyldte i ettertid presten for å være beruset på prekestolen, men Gud gjorde det så vel for ham at han unngikk både denne og andre sine motstanderes ondskap.
Innhøstingen kunne være vanskelig
Far hadde Fordson Major men byttet den i 1963 med en Volvo Buster 320. Dette var å gå ned i størrelse og ikke noe lurt trekk for bruk i bratte jorder.
Våronna på Gramsjordet gikk alltid greit, for redskapen var ikke så tung. Det var en selvfølge at man kjørte med sola for bakken mot Styggdalen med sitt stigningsforhold og løse grunn var knapt å kjøre opp uten redskapen nedi. Da var det verre med innhøstingen. Med tung tresker, tunge lass og liten traktor ble det alltid problemer. Da måtte også kjøringa foregå med sola, men allikevel var det vanskelig å komme opp igjen. Når en kjørte sidelengs og var kommet langt opp i åkeren på nedsiden, ble det ofte helt umulig å holde traktor og tresker i skåret. Det ble mye sluring og træl og utbyttet ble ofte dårligere enn det burde. Jeg regner med at alt dette er problemer som er overvunnet ettersom traktorene er blitt større og har fått firehjulstrekk.
Potetsetting til besvær
Underhaugs potetsetter ble betjent av to personer som satt på hvert sitt sete. Settepotetene lå i små kasser som sto foran «karusellene» som sørget for riktig setteavstand.
Gramsjordet med den sandholdige jorda egnet seg til potetdyrking.Til potetsetting husker jeg at vi brukte utstyr fra Underhaug. Den måtte betjenes av to personer som satt på seter bakpå og la frøpoteter oppi roterende hjul. Disse slapp en og en potet ned. Mor var en gang med på dette og hadde selskap av Klara Marthinsen mens far kjørte. Han hadde av og til behov for å kjekke seg, og når potetsetteren skulle løftes eller senkes var det populært å gi betjeningen bakpå noen ekstra hopp på setet. De var ikke særlig begeistret for dette og spesielt ikke da han rygget ut på kanten mot Styggdalen. Der er det er noen meter rett ned. Her tok han den samme ristingen og på potetsetteren ble det vill panikk. Jeg vet ikke om dette gikk ut over forholdet, men far syntes i hvert fall at det var populært å fortelle om det i ettertid.
Bjørgs minner
På Gramsjordet var vi langt unna foreldrenes kontroll og Bjørg forteller følgende:«Episoden på Gramsjordet skjedde da jeg var ganske voksen og skulle hatt bedre vett. Marie og jeg lukte i potetåkeren eller noe annet. Det var varmt og godt og vi arbeidet nok så hardt at vi ble skikkelig slitne og måtte ha en pause! La oss ned i den råe åkerkanten og sovnet, hvor lenge vi sov vet jeg ikke. Men det var i alle fall lenge nok til at Marie ble forkjølet. Forkjølelsen gikk over til lungebetennelse. Dette var jo alvorlig og Marie fikk all mulig omsorg for å komme seg igjen. Arve hadde ikke helt forståelse for dette og syntes at det ble for mye dulling. Etter denne hendelsen anbefalte han derfor Marie å hoste litt hvis hun syntes hun trengte særbehandling på en eller annen måte».
Tilbake til jorder