Hørstadjordet lå helt øst og nord på garden. Før 1950 hang det ikke sammen med den øvrige dyrka jorda, men var skilt fra denne av Nerjordet på Haug. Arronderingsmessig ligger det mye mer naturlig til Hørstad som har husene helt inntil. Jeg hørte alltid at jordet var et «bikkjebett», og at det var gitt fra Hørstad til Prestegarden som en erstatning. Grunnlaget skulle være en skade som en hund hadde gjort. I ettertid har jeg forstått at det ikke bare kunne være en erstatning, men også kompensasjon eller oppgjør for en eller annen transaksjon. Når oppgjøret skjedde i form av jord tatt som, en bit av en gard, kalte man dette for et bikkjebett.

Hørstadjordets grenser ble aldri endret i min tid. Det eneste som skjedde var at ei udyrket stripe øverst ved vegen ble dyrket opp. Det var mye stor stein der, og derfor fikk det lenge ligge i fred. Jeg var litt ergerlig på at det ble dyrket, for området var en fin hvileplass og hadde mange gode jordbærsteller. Nederst på østsida kom det ned en bekk fra Haug. På flyfoto fra 1951kan en se denne bekken med randvegetasjon.

Flyfoto fra 1951 av Prestegarden. Børstad i forgrunnen.

På østsiden, midt oppe i jordet, stakk det opp to flisbergskaller, en stor og en liten. Så lenge våronn ble gjort med hestekraft fikk disse ligge i fred. De var ganske flate, og det var fullt mulig å kjøre over med traktor. Det ble da også gjort for å slippe å kjøre rundt. Far og John brukte å kjøre over med plog og harv i våronna, og gnog seg litt etter litt ned i knausene. Etter noen år fikk de has på den minste. På den største var det ikke mulig, for flisberget var oppsprukket bare i overflata. Lengre ned i berget måtte det kraftigere saker til. Den store knausen måtte gi tapt til slutt, og jeg tror at det måtte brukes dynamitt og bulldozer.

Selbinder

Selv om Hørstadjordet ikke var det største jordet var det definitivt det beste. Arrondering og helning var gunstig, jordsmonnet var sagt å være det beste i bygda, og jorda var tørkesterk. Når det ble dyrket korn der var det alltid med et visst spenningsmoment i bildet. Hvis det hadde vært dyrket poteter året før så var faren stor for at åkeren ble for sterkt gjødslet og kunne bli for tjukk. Den ble da utsatt for legde, og det som hadde sett lovende ut gjennom sommeren, kunne gi mindre avlinger enn det hadde vært håp om. Men når alt klaffet var det et eventyr å treske om høsten. Det gikk gjetord hvor travelt det var å passe sekkene på Claas’n, og hvor tunge kornsekkene var å lesse på tilhengeren.

Tilbake til jorder